Kjære leser

Vi skal være «glade» for at Utøya ligger der den ligger. At ikke terroristen angrep en større folkeansamling i Nord-Norge eller på Vestlandet.

Omtrent slik uttrykker en erfaren politimann seg i en e-post til meg. For ingen steder i Norge hadde det tatt så «kort» tid å komme fram til åstedet.

Ingen andre steder finnes det slik politikraft, slikt helsevesen og slike ressurser, som i Oslo- området.

Politimannen har tidligere arbeidet i vårt distrikt. Han har vært 30 år i etaten og er lei og lei seg. Lei av å høre at alle skal lære og at man er glade for at Gjørv-rapporten er usminket og ærlig.

Politireformen

Gjennom 2000-tallet har politiet vært gjennom en omfattende reform. Vårt politidistrikt, Midtre Hålogaland, var blant de første nye distriktene som ble etablert.

Tidligere Narvik politidistrikt, Senja politidistrikt og Lofoten og Vesterålen politidistrikt ble slått sammen til ett og politimester Elisabeth Kaas ble utnevnt i statsråd i november 2001.

Hovedansvaret

Assisterende politidirektør Vidar Refvik hadde et hovedansvar for gjennomføringen av reformen. En reform som både lokalpolitikere, politifolk i distriktet og lokalbefolkning advarte mot.

Rett og slett fordi distriktene ble for store og utrykningstiden for lang. I Oslo og på Utøya var ikke avstanden for stor.

Det manglet heller ikke på ressurser, viser Gjørv-rapporten. Men 22. juli beskrives som tidspunktet da ressursene ikke fant hverandre.

To politifolk gjorde en personlig feil, som fikk voldsomme konsekvenser. Bevæpnet og klar for å dra til Utøya, mistet de motet. Sannsynligvis.

I stedet bestemte de seg for å vente. Den ene gikk i gang med å dirigere trafikken på fastlandet.

En gul lapp på operasjonssentralen i Oslo, med tips om bombemannens bil og registreringsnummer, ble oversett.

Også det var fatalt.

Gule lapper

Dette blir nå oppsummert til å være dårlig kultur i politiet og dårlig ledelse. En hel etat blir stemplet som udugelige fagfolk som ikke har fulgt med på utviklingen.

At de sliter med gamle datasystemer, og utrykningskjøretøyer som knapt er trafikksikre, er en skam. Men det er verken systemfeil eller dårlig arbeidsmoral, det er et politisk ansvar.

Slik som utenriksdepartementet fikk tilført kompetanse og oppdatert sine gammeldagse datasystemer etter tsunamien, må politiet nå få oppgradert sine arbeidsverktøy.

Og så trenger de hjelp til å arbeide med sin faglige selvtillit, for den blir satt på større prøver nå enn fortjent.

Mange i krise

En hardtarbeidene yrkesgruppe, som risikerer eget liv og helse for å redde andre, er i krise. I tillegg har vi en regjering i krise, med en statsminister som de siste dagene er blitt satt på nye prøver.

Han ble hyllet for måten han taklet 22. juli på. Nå møter han krav om å gå av. Det er i og for seg ingen motsetning. Men en avgang vil ikke gagne noe eller noen.

For hvem skulle da overta? Men Stoltenberg må, sammen med sin justisminister og den nye politidirektøren, sørge for at politietaten bygges opp igjen.

Sannsynligvis må det en overkompensasjon av folk og utstyr til nå, for å skape trygghet og tilfredshet.

Og, i det viktige arbeidet med gjenreisning av etaten, må man huske å ta med distriktene. Vi kan aldri bemanne opp i Narvik og Kirkenes og Odda og andre mindre steder, for å takle et nytt 22. juli.

Men vi kan sørge for at nærpolitiet er der når vi trenger dem. Ikke to timer unna. Da må det en ny reform til.

God helg!