-Den behandlingen vi får av barnevernet burde overhode ikke forekomme i dette «frie demokratiske Norge». Respekt er viktig for alle, så hvorfor kommer ikke flere politikere på banen?

Vi er to foreldre som det siste halve året har levd under et sterkt psykisk press. Vi er utsatt for ondsinnet «bygdesladder» og offentlig maktarroganse. For oss er det sårende, men det gjør oss sterk psykisk fordi vi ser hvor uretten ligger. Vi har stilt mange spørsmål, men vi har ikke angrepet noen. Vi setter derimot ord på den urettferdighet mange opplever når de kommer i kontakt med det Norske «barnevernet».

- Den behandlingen vi får av barnevernet burde overhode ikke forekomme i dette «frie demokratiske Norge». Respekt er viktig for alle, så hvorfor kommer ikke flere politikere på banen?

Jeg kunne ikke brukt så mye krefter på denne saken hvis jeg lot anklagerne ødelegge sinnet mitt. Støtten fra min kone og ekte nordnorsk galgenhumor redder meg. Noen ganger kan jeg bli kvalm av presset, men jeg har ikke autoritetsskrekk. Etter en samtale med barnevernets saksbehandler kan jeg føle meg helt tom, og da er det godt å komme hjem til familien. Til barna mine og kjæresten. Men det spørs hvor lenge det fungerer..

Vi må videre!

– Min oppgave er å synliggjøre hvem vi er, men jeg kommer ingen vei uten å påpeke det som hindrer meg i å uttrykke min identitet, uavhengig av hva andre mener. Derfor må jeg stille alle spørsmålene. Jeg er søkende, men det er ikke viktig at alle er enige med meg. Det er utrolig viktig med åpenhet. Hvis vi ikke har åpenhet, får vi ingen utvikling og da stopper alt opp, også familien som en del av samfunnet. Jeg har kjent angsten, men jeg er ikke redd for å kjempe mot «anklagerne». De som jobber i barnevernet burde skamme seg over det de gjør mot familien, det er overhode ikke til «barnas beste».

Noen vil forsøke å stemple oss som dårlige foreldre, det kommer til å bli forskjellige former for angrep på vår livssituasjon, men kanskje spesielt min person. Men hvis barnevernet tar saken til fylkesnemnda blir det flere som må svare for sine handlinger, og da blir det ikke bare meg det handler om. Det jeg er aller mest redd for, er at denne «galskapen» skal fortsette. Det er en grusom offentlig arroganse som ligger bak. Alle vet dette, men allikevel sier de fleste, «Dette skjer ikke i min familie, jeg trenger derfor ikke ta stilling til problemet» - Alle vet at det offentlige har makt, men hva skjer? Når skal vi slutte å se på mennesker som «svake grupper».

- I barnevernssaker handler det ofte om kjærlige foreldre som elsker sine barn. Dette angår derfor oss alle. – Det kunne like gjerne vært dine barn og din familie som ble angrepet. Angiversamfunnet har utviklet seg i takt med alle forsøk på å skape et inkluderende samfunn. Det skal derfor bare et «anonymt» tips til, så er man i barnevernets søkelys. Barnevernssaker handler nemlig ikke bare om omsorgsovertakelser og fosterhjem, det handler også om kontroll og overvåking, og hvis du ikke tar imot den hjelpen barnevernet mener er nødvendig, så blir du straffet med subjektive fordømmende rapporter, hvor de mer enn gjerne fremstiller deg som et dårlig menneske. Ikke fordi du er det, men fordi du kjemper for barna og familien.

Jeg kan ikke si at jeg ikke ble advart, men jeg trodde som mange andre at fornuften skulle seire. - Jeg trodde ikke barnevernet var så ille, og håpet at de ville høre på det jeg fortalte. Derfor hørte jeg ikke på de som advarte meg..

Jeg er overbevist om at vi kommer til å vinne i det ordinære rettssystemet, men før vi kommer så langt har vi vært igjennom det verste året i familiens liv. Et helvete som består av seks måneder med alle mulige angrep fra barnevernet som mener at vi skal være «lydige» borgere, og godta det de mener er best for våre barn. I vårt tilfelle mener barnevernet at minstejenta på to skal i barnehage. Og med barnevernets subjektive rapporter kommer vi kanskje til å tape i fylkesnemnda, for så og anke til det ordinære rettssystemet, men er dette fornuftig samfunnspolitikk? Det er i disse sakene ikke snakk om alvorlig omsorgssvikt. Jeg mener at barnevernet burde konsentrere seg om å hjelpe de som ber om hjelp og ta de som mishandler og misbruker barn.

Jeg er skremt over det som skjer, og håper noen med makt og myndighet snart får opp øynene. Barnevernet gir seg nemlig ikke før noen har «klubbet». - Om noen år har vi lagt dette bak oss, og da vil vi tenke på alle de som ikke blir kvitt det «snille barnevernet».

Husk at 95% av alle foreldre er voksne fornuftige mennesker med kompetanse på egne barn, og vi ofrer gjerne alt for våre kjære barn!

Pappa fra Salangen,

anonym av hensyn til barnas beste