I kirke/stat-høringa i kommunene er kirkas forhold det sentrale. Vi i Human-Etisk Forbund er opptatt av statens forhold, ikke minst til Menneskerettighetene.

Som medlem av FN støtter Norge det synet at alle mennesker har en medfødt verdighet og et likeverd som er ukrenkelig uansett kjønn, etnisk, kulturell eller livssynsmessig tilknytning. Valg av livsanskuelse er et personlig anliggende, og det kan ikke være statens oppgave å favorisere en utvalgt religion gjennom en statskirkeordning. Ved å la et trossamfunn ha en særlig privilegert posisjon, forskjellsbehandler staten sine borgere.

Menneskerettighetsspørsmål kan ikke være tema for folkeavstemming. Spesielt ikke der majoriteten kan ha interesser å forsvare som kolliderer med den minoritetsbeskyttelse staten skal ivareta.

På hvilken måte kan en demokratisk stat bestemme hvilke religiøse dogmer som er sanne og dermed riktig å tro på?

Skal vi forsvare at stater andre steder på jorda favoriserer Islam, Ateisme foran f.eks kristendom osv? Det blir ikke mening i å bestemme et folks livssyn innenfor landenes geografiske avgrensninger. Livssyn kjenner ingen landegrenser!

Fra vår tidligere historie ser vi hvordan opplysningstiden banet vei for den franske revolusjon, hvor tilliten til at økt viten og kunnskap og den derav betingende evne til selvstendig, fordomsfri tenkning ville løse de fleste problemer.

Den franske revolusjon 1789-1799 gjorde at det fra nå av brøt demokratiske ideer for alvor i europeisk politikk. All makt skulle tilhøre folket, og makten skulle bygge på lov og rett. Samfunnets mål skulle være å sikre menneskenes "naturlige" rettigheter; frihet, eiendomsrett, sikkerhet og rett til å gjøre motstand mot tvang - "Frihet, likhet og fellesskap".

Stat og kirke hører ikke sammen verken av hensyn til kirka selv eller oss andre. Argumentene for at kirka skal ha en særstilling, i praksis og lovregulert, bygget på tradisjon og majoritetstenkning, som viser at Norge er i utakt internasjonalt. Norge er klar for et skille. Hvis vi kan få dette skillet nå, over hundre år etter Frankrike og snart 250 år etter USA, vil vi ha utviklet det norske demokratiet. Vi vil da ha tilpasset systemet fra et monokulturelt samfunn til dagens situasjon: Et norsk samfunn beriket av mangfold - både etnisk, kulturelt og livssynsmessig.

Vi vil ha en full skilsmisse mellom stat og kirke, ikke en separasjon slik Gjønnes-utvalgets flertall anbefaler. Staten skal ikke ha noen religion. Når staten trykker én religion til sitt bryst, skaper det forskjellsbehandling. Dette innebærer at det er nødvendig med en endring av grunnloven.

Vi har tillit til at kirka selv velger de som de mener er best egna til å styre. Noen har de siste årene gledet seg over at staten sikrer en ”mykere” kirke ved utnevning av biskoper. Men husk at det også er ansatt konservative biskoper i samme periode. For eksempel biskoper som fremdeles ikke vil ha homofile i ledende stillinger i kirka. Dermed er staten medansvarlig for undertrykking av homofile. Skal staten på den andre sida overstyre kirka, bryter den med religionsfriheten. Begge momenter taler for et skille.

Vi konstaterer at vel 160 år etter hans død, er dessverre Henrik Wergeland dikt fortsatt gyldig:

”Jeg troer vor Grundlov bedst paa Jord,

Dog ei, at bedst er hvert et Ord.

Saaledes troer jeg for Exempel,

At Hver bør velge frit sit Tempel.

Man friest være maa i Tro,

Thi bør forandres § 2”

La oss gjøre noe med det.

Svein Christiansen, fylkesleder Nordland Human-Etisk Forbund