Er du fotturist i dette området, må du imidlertid være forberedt på en og annen lidelseshistorie, også. Det er nemlig rikelig med muligheter for diaré, høydesyke, gnagsår, verkende legger og brennende lår. For ikke å glemme både snøstorm og et og annet jordskred.

Men framfor alt er Annapurna Circuit en fabelaktig 300 kilometers fottur som går opp til svimlende 5,5 kilometers høyde, og som tar deg gjennom en rekke klimatiske soner på veien.

Populær rute

Det er mange grunner til at Annapurna Circuit trekker tusener av entusiastiske fotturister hvert eneste år. Variasjon er et av stikkordene. Denne to-tre uker lange turen byr på alt fra jungel og dampende risterrasser, via gigantiske skoger av nåletrær og rododendron, til høyalpine isbreer og arktisk marslandskap. Turens høydepunkt er fjellpasset Thorung La på 5.416 meter over havet! Dermed er det et av få i kategorien verdens aller høyeste pass.

Det frister også mange at dette er en såkalt tehus-rute; noe som betyr at du kan bo innendørs i de mange tehusene, eller gjestehusene, som finnes i landsbyene underveis. Landsbyene med tehus ligger også såpass tett at du som oftest kan velge om dagsmarsjen skal være tre eller sju timer.

I jungelen

De første dagene i lavlandet, etter en dags risting på bussen fra Pokhara til startpunktet Khudi, bruker man på å gå seg i form. Det er mat nok for kameraet fra første skritt: Maleriske risterrasser krydrer den nederste delen av Marsyangdi Valley, navngitt etter elven vi skal følge nord- og vestover – nesten helt opp til reisens høydepunkt.

I lavlandet er det hett og frodig. Små øgler iler over veien, og fargerike edderkopper spinner sine vev mellom grenene. Vi krysser etter hvert så mange hengebruer at vi mister tellingen.

Landsbyene og tehusene ligger spesielt tett de første fem-seks dagene, selv om vi befinner oss stadig lengre fra nærmeste bilvei. Vel, det er ikke helt sant. Rundt store deler av Annapurna har man begitt seg ut på det som etter manges mening er verdens mest håpløse veiprosjekt. Underveis kommer vi over stadig nye, små stykker av det som en gang i framtiden er dømt til å ta over tittelen «verdens farligste vei».

I høyden

Etter over en uke med imponerende variert terreng, kommer vi til Manang på 3.540 meters høyde, den siste ordentlige landsbyen før toppen. Det er en liten flystripe her, samt en del gjestehus og butikker hvor man kan proviantere.

Nå er det også på tide å ta leksjoner i høydesyke og akklimatisere seg. Her er nemlig en legestasjon, med utenlandske leger, som gir undervisning i høydesyke. Og det gjelder å følge med i timen. Det kan bokstavelig talt redde livet ditt. Både før og etter Manang ligger det minnesmerker over vestlige turister som har dødd av alt fra høydesyke og dysenteri til snøras og jordskred.

Etter et par døgn i Manang, får gruppen problemer allerede etter en times marsj. Vel har vi opplevd både heteslag, diaré og hodepine så langt, men her får vi vår første opplevelse av høydesyke. Symptomene er ikke til å ta feil av: Sterk utmattelse, kvalme, hodepine og generell djevelskap. Men med hvile blir det bedre, og gruppen klarer å ta seg fram til siste stoppested før toppen.

Den varme teen i Thorung Phedi, på 4.450 meter, er livgivende. Men selve toppen, 1.000 meter over oss, virker fortsatt langt unna!

Thorung La

Det blir en lang dags ferd før vi passerer toppen. Først må vi opp i grålysningen, spise så mye grøt som mulig og pøse på med te og sukker. Det tar fire timer til toppen, men vi skal klare det!

Vi passerer toppen allerede klokken åtte, ekstremt andpustne i det som etter hvert blåser opp til en liten snøstorm. Her er det bare halvparten så mye oksygen i luften som nede i lavlandet. Utsikten til 8.000 meter høye fjelltopper er upåklagelig, oksygenmangel eller ikke.

Et kjapt bilde ved bønneflaggene, en kopp te, og så er det bare å haste ned igjen på den andre siden. Thorung La, takk skal du ha!

Yakbiff!

De fire timene til toppen er bare halve dagsmarsjen. Til stor smerte for slitne knær, går det nå nedover i hele 1.700 høydemeter før vi kan ta av skoene i landsbyen Muktinath. Etter en mildt sagt strabasiøs dag ankommer vi gjestehuset Caravan, som byr på yakbiff med peppersaus og en iskald Everest øl. Velfortjent!

Fremdeles er det nesten en uke igjen av turen. Denne siden av passet skal vise seg å ha kanskje enda mer å by på, både kulturelt og visuelt. Her er det buddhistiske templer og stupaer, marslandskap og eplebrandy, stadig høye fjell og dype daler. Varme kilder, kalde elver og flotte mennesker!

Vi bruker totalt 21 dager, inkludert et par sykdomsopphold, på de litt over 300 ekstremt kuperte kilometerne. Det er noe av det hardeste vi noensinne har gjort, men også noe av det beste! (ANB)