Et forsøk på å gjøre noe rettferdig, blir urettferdig

Et forsøk på en rettferdig behandling av glemte krigshelter, får den urettferdige konsekvensen at ingen blir dekorert for sin ekstraordinære og heltemodige innsats under 2. verdenskrig.

ETTER GJENEROBRINGEN: Kampene om Narvik raste gjennom våren 1940. Her er norske soldater fotografert i bygatene etter gjenerobringen.

ETTER GJENEROBRINGEN: Kampene om Narvik raste gjennom våren 1940. Her er norske soldater fotografert i bygatene etter gjenerobringen.

DEL

LEDER:Lørdag skrev Aftenposten om hvordan forsvarsminister Ine Eriksen Søreide i sin tid ba folket om hjelp da det skulle letes etter glemte krigshelter fra andre verdenskrig. Folket foreslo 1.200 krigshelter, men ingen av dem blir dekorert. I stedet blir det en bok. Ikke en historiebok med heder, men en bok som forklarer hvorfor ingen av historiene har nådd opp og får den hederen de nok fortjener.

Blant personene som hadde fortjent å dekoreres for sin innsats, kan vi trolig trekke fram flere som deltok i kamphandlingene i Narvik. Som Kåre Willochs nevø, Odd Isaachsen Willoch som var sjef ombord i panserskipet Eidsvold, som også nevnes i Aftenpostens artikkel. Han avviste tyskernes krav om å oppgi skipet, og mens han gjorde Eidsvold klar til kamp, ble skipet senket. Fra felttoget i Narvik har fra før general Carl Gustav Fleishcer og kommandør Per Askim fått Krigskorset. Mange flere burde vært dekorert. Det skjønner vi bare ut fra det vi vet om kampene som utspant seg i fjellene rundt Narvik disse ukene i 1940.

Krigshistoriker Kjetil Erling Henriksen har ledet prosjektet. Han sier til Aftenposten at han forstår mange er skuffet og sinte: – Men vi har ikke fått god nok dokumentasjon på hva den enkelte har gjort. Dette, samt krav til likebehandling, har gjort at vi ender på å ikke anbefale flere dekorasjoner for andre verdenskrig.

Etter over 70 år skal det litt mer til å dokumentere hver enkelts innsats under 2. verdenskrig. Det bør ikke være overraskende for noen. Da det siste Krigskorset ble tildelt i 1949, før gjenopptakelsen i 2009, var tross alt hendelsene fra krigen fortsatt friskt i minnet.

Men Henriksens prosjektgruppe er også redd for likebehandling, eller rettere sagt mangel på dette. Også her mener vi det må lempes litt på kravene. Og når regjeringen i sin tid åpnet for at flere skulle kunne dekoreres, og attpåtil ba om hjelp til å finne de glemte krigsheltene, burde man også kunne ta hensyn til at tiden har gått og en helt lik behandling er vanskelig. – Prosjektets argumentasjon, slik jeg leser den, er at «når ikke alle kan ytes rettferdighet, kan vi heller ikke gjøre det for noen, sier Lars Borgersrud i referansegruppen.

Et forsøk på å gjøre noe rettferdig, får etter vårt syn den uheldige konsekvensen at det blir urettferdig. Men kravene til dokumentasjon er tydeligvis ikke så strenge at det ikke kan skrives om, for prosjektgruppen forteller at det nå skal skrives en bok. Det blir ikke en krigshistoriebok, men i stedet en bok som forklarer hvorfor ingen nå blir dekorert. Det er spesielt at man må skrive en bok for å forklare eller forsvare at ingen kunne dekoreres.

For dem som sitter igjen, er helt sikkert også en bok vel og bra. Og for mange vil en bok som dette nok være en anerkjennelse av de heltemodige handlingene en selv eller en slektning var en del av i krigen. Men det er fortsatt et stykke fra å bli omtalt i en bok til å bli dekorert for sin innsats. At det blant 1.200 foreslåtte kandidater ikke finnes én eneste en som når opp, skyldes ikke at handlingene ikke var verdt det. Det skyldes et system der reglene ikke er slik at det blir mulig å nå opp. I dag blir det helt feil.

Artikkeltags