– Han takla så det hylte, og han kom bestandig ut med ballen. Han var kanskje ikke den mest finslepne teknikeren, men han fikk bestandig med seg ballen... Helt fantastisk, og publikum hoia og klappa, sier Svein Harald Hanssen om sitt barndoms idol.

For en som var i underkant av 10 år og som allerede hadde et par år bak seg på fotballbanen, var det stort å kunne bli kalt «lille-Klasken». Selv om det altså ikke var helt sant at han var søskenbarn til han på Mjølner.

Men det var på 60-tallet en gang. En god mannsalder siden. Sønnen Stian har rukket å bli 26. Datteren Kjersti er 23.

Det betyr at for en ny generasjon narvikinger har sangeren «lille-Klasken» blitt «Klasken», mens fotballspilleren som ga ham tilnavnet nylig kunne pensjonere seg også som brannmann. Det er heller ikke lenger bragdene på fotballbanen som er det store. Kulturbegrepet er for lengst utvidet, og Svein Harald har forlatt gressmatta til fordel for de skrå bredder. Etter ytterligere å ha institusjonalisert «Klasken»-begrepet med et årlig «Absolutt Klasken» der lokale store og små stjerner får vist seg fram i Teatersalen, ligger det an til å bli et navn som kan knyttes sterkt til Narvik-historia i mange, mange år. Og han høster like mange godord for det han gjør der, som det hans barndoms helt gjorde for sine prestasjoner på Narvik stadion.

Klasken gleder seg oppriktig over veldig mange positive tilbakemeldinger etter årets «Absolutt Klasken» – på egne og på nye stjerneskudd sine vegne.

Etter fem år som singel har han dessuten fått ny kjæreste – og ny arbeidsgiver. Det koker såpass rundt sangeren og bingo-generalen at han ikke har tid til å gjøre som han hadde planlagt når han runder 50 i april: Reise bort.

«Det er nok det som er meningen med livet; at man ser det gror etter seg»

Da vil det nok svinge skikkelig rundt jubilanten.

– Æ ha forstått det sånn at de e nån som planlegg nokka, sier han under lange krøller og er et levende eksempel på at begrepet «bestefar» har endret seg betydelig i løpet av et par-tre tiår. Men gleden over at familietreet har fått en ny liten gren, er ikke til å ta feil av:

– Lille Benjamin kom til verden for bare noen få uker siden.

– Det er nok det som er meningen med livet; at man ser det gror etter seg, fastslår den nyslåtte bestefaren.

– Det var kjempe-OK, sier han og lar blikket hvile et lite øyeblikk ute i bingolokalet «sitt» der dempet dagslys konkurrerer om oppmerksomheten med blekt lys fra mange dataterminaler når også bingoblokka er blitt elektronisk. Det er her han tar imot Fremover en time før lokalene åpner. Idrettsbingoen som er det han egentlig lever av, er overtatt av et Harstad-firma, og Klasken er nå ansatt som daglig leder i....

– Ja, ka farsken e det nu det hete?

Rakst piler han ut på kjøkkenet for å hente sjekke papirene når han blir klar over at han ikke husker hva navnet på arbeidsgiveren, og demonstrerer at det finnes viktigere ting i livet enn å vite nøyaktig hvem man arbeider for, selv om det er bingo-general han vil være.

– Det er det jeg lever av.

«Det kan ikke være et mål at vi skal distansere oss fra alt. Hele tiden er det noen som sier at vi skal opptre profesjonelt»

Samtidig som han sjekker navnet på arbeidsgiveren, rasker han med seg en fax; en sangtekst som han skal framføre i kirka i forbindelse med en begravelse.

– Når folk ikke vil ha salmer i begravelser, så blir jeg gjerne spurt, forklarer han.

Og Klasken stiller opp – så lenge avdøde ikke er en som han har kjent personlig.

– Det gjorde jeg en gang, og det ble helt feil.

– De som sier at det bare er en jobb å synge i en begravelse, lyver. Det kan ikke være et mål at vi skal distansere oss fra alt. Hele tiden er det noen som sier at vi skal opptre profesjonelt. Men da er det også en fare for at du opptrer kaldt, resonnerer han. Slik vil ikke han bli oppfattet.

Selv om Klasken i mange sammenhenger har framstått som en rebell og individualist, bedyrer han at fellesskapstanken er veldig viktig for ham.

– Derfor har jeg sans for lagspill. Der må hver enkelt lære å innrette seg, sier han og kan vise tilbake til en relativt lang karriere på fotballbanen – en karriere som kunne avsluttes uten et eneste gult kort.

Datteren Kjersti som nylig ble mor, har også markert seg som en habil håndballspiller selv om den fotballfrelste faren sier med et smil:

– Jeg mener at håndball er hands.

Han er overbevist tilhenger av Kardemomme-loven; at man skal være god og snill, men for øvrig kan man gjøre som man vil.

Om andre oppfatter han sånn?

– Det er nok ikke jeg rette karen til å svare på.

«De unge, de som i dag er 15 år, vet jo ikke hva Mjølner var. Nei, dette har sitt utspring fra folk som mente at allting var bedre under krigen»

Men alt er ikke bare gøy med fotballen, og det er en noe oppgitt Klasken som må registrere at den siste tids strid omkring navnet på det som er planlagt å bli Narviks beste fotballag, har framstått som alt annet enn et lagspill:

– Det er så feil at de bruker energi på å krangle om navnet, mener han om debatten som sist helg kulminerte med at fotballklubben tar tilbake det gamle Mjølner-navnet, mens Narvik FK begraves etter sju års eksistens.

– De skulle heller trukket i samme retning. De unge, de som i dag er 15 år, vet jo ikke hva Mjølner var. Nei, dette har sitt utspring fra folk som mente at allting var bedre under krigen, mener han og konkluderer med at navnestriden har framstått som en heller betenkelig demokratisk prosess.

– Det er veldig tydelig at det er pengene som rår – om noen skulle være i tvil om det, sier han som karakteriserer seg som sosialist og som liker dårlig at Bondevik og hans våpenbrødre så langt i valgkampen har gjort hva de har kunnet for å få «sosialist» til å høres som et skjellsord.

– Man skal ikke kalle folk, sier Klasken som tross sitt røde hjerte aldri har vært medlem av et politisk parti. Det vil si:

– Jeg var medlem i Norges Kommunistiske Parti et år, forteller han.

Det skjedde etter at han hadde gått feil; han trodde at han gikk inn på en jazzkonsert og betalte inngangspenger. Det var imidlertid Rød Ungdom som hadde kalt inn til møte på Grand for «å holde rødt møte og synge røde sanger i Blåsalen», slik det ble rapportert i Fremover den gangen.

– Sånn sto det skrevet, påstår en humrende Klasken som åpenbart har latt seg imponere over ordspillet fra den gang da.

Dermed ble han NKP-medlem for ett år, selv om han umiddelbart forlot møtet og kom seg inn på den rette konserten da de veldig politiske sangerne slo an tonen i Blåsalen.

«Bingo er faktisk veldig sosialt, og vi har folk i alle aldersgrupper som går her. Fra 20 år og oppover»

Så må han likvel medgi at det også er pengene som rår når dørene til bingoen åpnes på ettermiddagstid.

– Klart at det også er snakk om penger. I dag kan spillere gå herfra med 12.000 kroner i lomma. Og nå ligger det an til at toppremien skal økes til 36.000, forteller han.

Likevel avviser han på det mest bestemte at bingo er å flå spilleavhengige pensjonister for sine siste kroner.

– Det har forekommet at vi har hatt pårørende her som har hevdet slike påstander. Og rett skal være rett, i «gamle dager» og før vi overtok, fantes det også lister over personer som var skyldig penger. Vi bestemte straks at de skulle avvikles; ikke bare fordi det faktisk er ulovlig å la folk spille på krita, men også fordi vi ikke ønsket at det skulle være sånn.

– Men bingo er faktisk veldig sosialt, og vi har folk i alle aldersgrupper som går her. Fra 20 år og oppover.

Hans oppfatning er at mange flere heller burde være opptatt av at eldre ofte ikke har annet å se fram til i hverdagen enn å gå på bingo.

Klaskens hilsen til engstelige pårørende som frykter at arven skal gå til Idrettsbingoen, er denne:

– Folk blir ikke dumme – selv om de blir pensjonister.

Det eneste han vil med bingoen er at folk skal ha det artig der, slik han vil de med «Absolutt Klasken» som attpåtil kan bli eksportvare:

– Det kan bli en lokal Harstad-variant av det, sier han og forteller at Kulturhus-sjefen satt i salen under siste forestilling i Teatersalen.

Men tiden og pengene avgjør endelig hva som blir utfallet av den diskusjonen.

Det var i 2001 – etter at par flasker røde, ifølge Klasken – at han og Frode Sollie kom inn på hvordan Klasken skulle feire 30 år som sanger. Da kom ideen om å gjøre en konsert der han for en gangs skyld fikk bestemme hvilke nummer som skulle framføres – og at de gikk i et toneleie som passet hans stemme.

– Litt stil. Litt cool, var det han ønsket seg.

For sosialisten Klasken innrømmer at han liker litt glamour.

Etter å ha spekulert litt høyt om hvilke melodier han virkelig ønsket å synge og hva som var mulig å få til, satt de to med i overkant av 20 låter. Mye signert Frankie Boy.

– Jeg tror jeg har alle platene Frank Sinatra har gitt ut, sier han mens vi lar temaet frynset rykte og mafia-kontakter forbli udebattert.

Dermed var Sinatra et åpenbart førstevalg i tilfelle det skulle bli noe av jubileumsforestillingen.

«...jeg ville gjerne gi noen en sjanse – la dem få kjenne det kicket det gir å stå på scenen når alt fungerer»

Der og da dukket også tanken om å la andre slippe til på scenen i den samme forestillingen, og han forklarer:

– Da jeg var 15-16 kunne jeg ikke spille noen instrumenter. Dermed ble jeg heller aldri spurt av de «storungan» om jeg ville være med når de spilte og sang. Derfor ville jeg gjerne gi noen en sjanse – la dem få kjenne det kicket det gir å stå på scenen når alt fungerer.

Vi som ikke har erfart det, får bare tro han på hans ord når han sier det er en helt fantastisk følelse.

– Når alt fungerer er det bare helt rått.

– Dersom en sånn opplevelse får noen av dem til å fortsette, så er ikke noe bedre enn det, legger han til og medgir at han synes det er stas å vite at noen av narvikungdommene som er kommet inn på prestisjefylte kunstskoler de siste årene, har hatt med opptredener under «Absolutt Klasken» på sine CV'er når de har søkt opptak.

Narvik hadde den første kommunale kulturskolen, og det mener han forklarer mye av det rike kulturlivet som har preget byen gjennom mange år.

Nå synes han det bare er teit at Narvik ikke har musikklinje på videregående.

«For mange musikere er det å være ute på spillejobb ofte en ganske ensom sak, og da er det lett å roe ned med en pils eller eller fem før du tar kveld»

Men artistlivet har en åpenbar bakside: Noen av gammel-karan kom seg også ut i den store verden med sine instrumenter. Men mange betalte en høy pris.

– Du er ofte langt oppe i skyene etter å ha stått på scenen. For mange musikere er det å være ute på spillejobb ofte en ganske ensom sak, og da er det lett å roe ned med en pils eller eller fem før du tar kveld. Det går an å leve sånn i noen dager, men en av grunnene til at jeg bevisst har valgt bort det å være sanger på heltid, er nettopp det at jeg har sett på nært hold hva utøvende musikere risikerer.

For Klasken ble den første «Absolutt Klasken» en gedigen suksess. Den er blitt fulgt opp med fire minst like store suksesser, og han deler æren Frode Sollie.

– Og kulturskola. Den gjør en kjempejobb. Det er den som får fram talentene. Vi bare skummer fløten, sier han.

– Dessuten: Uten distriktsmusikerne ville kulturlivet i Narvik ikke vært annet enn en god idé, legger han til.

– Jeg har samarbeidet en del år med skolekorpset, og har dermed kunne følge med en del av de unge talentene. Det har vært så artig å se hvordan de vokser, og så plutselig en dag står de på scenen og skinner.

– Det er OK, gjentar han og lar tankene sveve noen øyeblikk.

Han er selvfølgelig klar over at den mer medieprofilerte Jahn Teigen lar unge talenter slippe fram gjennom sitt platestudio, noe som ikke har gått helt upåaktet hen.

Med et litt lurt glimt i øyet kommenterer Klasken:

– Æ vet det. Men æ mene at vi var først.

Og kanskje tar han med sin syngende bror Trond Esben «Tresba» og søsteren Marit til et av sine show.

– Hun danset ballett hos Haagensen. Nå har hun lært seg å steppe. Foreløpig bare på fester. Men hun er blitt skikkelig god, bedyrer han.

En som er vant til å plukke ut deltakere til «Absolutt Klasken» etter audition, bør vite hva han snakker om.