Hva er vel bedre enn forelskelsens første rus. Slik føltes det også i kveld da en barføtt Kristin Asbjørnsen tok sitt Narvik-publikum inn i en verden av afro-amerikanske spirituals. Det ble forelskelse fra første strofe.

Urkraft

- «Kristin gjør en god figur mens hun er på besøk i Narvik. Det er tydelig hun har talent. Hvis ikke hadde ikke kirken vært full av mennesker som tidvis vugget takten. Danse kan hun også.»

10-åringen i huset forsøker seg som journalist, mens en kvinne på første rad forsiktig vugger takten.

– Dette er urkraft. Det er stemningsfullt. Det er rørende.

Ikke skuffet

Kvinnen på første rad har sett henne i et lite glimt på TV. Nok til at hun ble nysgjerrig og ville ha med seg konserten i Narvik kirke søndag kveld. Og kvinnen på første rad ble ikke skuffet - hun ble rørt.

Vi skjønte det måtte bli spesielt da Asbjørnsen som en norsk hulder kom barføtt inn foran sitt publikum. Og da de første tonene nærmest føltes som det første kyss, var det bare å slutte seg til et temmelig samstemt kritikerkorps. «Sjelemassasje» skrev kritikeren i Stavanger Aftenblad. Og slik kunne vi fulgt opp med ros til terningkast seks.

Varmet

Kristin Asbjørnsen arvet et rikt note-materiale etter den afro-amerikanske sangeren Ruth Reese i 1990. Da fikk hun tilgang til en rekke ukjente spirituals. Kristin tolker sangene på en høyst personlig måte som både er meditativ og groovy. Impulsene kommer fra både bluesaktig sørstatsmusikk, vestafrikansk folkemusikk og religiøs meditasjonsmusikk.

At Kristin Asbjørnsen med sine meget solide musikere Jarle Bernhoft (gitarer/bass/vokal), Jostein Ansnes (gitarer/lap steel/vokal) og Knut Aalefjær (perkusjon) varmet sitt publikum med mektige tolkninger er hevet over tvil. Men Kristin måtte da føle seg litt varm på fotan av Narvik-publikums mottakelse, en litt småhustrig vårkveld.