Hedret de falne

Mia Henrysdatter Strøm

Mia Henrysdatter Strøm Foto:

Artikkelen er over 3 år gammel

Kloken halv ni i morges var det bekransning av minnebautaen i Kirkeparken.

DEL

Appell ble holdt av Mia Henrysdatter Strøm fra 6. Narvik Speidergruppe, og formannskapsmedlem Roger Bergersen.

Her er Bergersens tale:

Kjære medborgere. Gratulere med dagen, alle sammen.

Det er med ærbødighet jeg i kraft av formannskapsmedlem har påtatt meg oppgaven med å legge ned krans ved minnebautaen for sivile og militære fra Narvik som mistet livet under 2. verdenskrig.

Foto:

Bautaen ble reist i 1981, altså for 36 år siden. Den bærer følgende inskripsjon: «Til minne om innbyggerne i Narvik. Døde som følge av krigshandlingene 1940-45».

Det var kjøpmann Bjarne Rognmo som tok initiativet til å få reist den, og den ble finansiert med innsamlede midler.

Denne bautaen er til minne om 122 sivile og militære fra gamle Narvik by, som omkom til havs og på land, i løpet av fem-årsperioden fra 1940 til 1945, brorparten i 1940. De fleste livene gikk tapt til sjøs – og mange av dem igjen var passasjerer om bord i «DS Barøy» som ble senket utenfor Tranøy fyr.

Flere plasser i nåværende Narvik har vi minnebautaer over lokale liv som gikk tapt i 2. verdenskrig. Her i Kirkeparken har vi markert de falne fra tidligere Narvik kommune. På Kirkebakken i Bjerkvik har vi tilsvarende en bauta for de sivile som gikk tapt. 13 mistet livet i løpet av ei natt, da de allierte trodde de angrep tyske stillinger, men i stedet rammet sivilsamfunnet tragisk hardt.

Totalt gikk 177 sivile liv tapt, altså 177 personer som i dag var fra det som i dag utgjør Narvik kommune.

I tillegg kom de militære tapene, med tall som er vanskelig å fatte. I alt gikk 8.500 liv tapt, norske, allierte og tyske, i kampene om Narvik: Fra Indre Troms via Narvik by og Narvik havn og ut Vestfjorden.

6.500 av disse falt i sjøkampene. Tallene er vanskelig å fatte.

Narvik kjenner sin historie. Det gjør Bjerkvik og de andre bydelene og bygdesamfunnene rundt også. Samtidig føler vi her i regionen at historien er underkommunisert, i den nasjonale krigshistorien, den nasjonale historiefortellingen.

Jeg skal ikke komme inn på hvorfor. Men jeg konstaterer at vi skal forsøke å kommunisere den norske krigshistorien bedre ved nytt krigsmuseum, og vi kan få god hjelp av en TV-serie og av film-formatet, som vi vet er under planlegging.

Da vil jeg tro at både de sivile tapene og tragediene, og de militære, kommer godt fram. For tapte liv kan ikke måles, heller ikke i kroner. Det kan heller ikke traumene i årene etterpå, verken for berørte eller pårørende.

Mange av min generasjon har fedre eller besteforeldre som mistet sine, eller som deltok i kampene her eller oppe i fjellene eller rundt Narvik – eller som var krigsseilere. De hadde mareritt og skrek på natta, eller de var bitre og ville ikke fortelle noe. Mange av dem som overlevde hadde sår vi ikke kunne se. De fikk aldri det livet de ønsket seg.

Her i Narvikregionen kjenner vi historien – og vet at også Forsvarets tilstedeværelse fra Indre Troms til Bjerkvik og Elvegårdsmoen og Narvik – og til Evenes, Ramsund og Harstad har sin geopolitiske forklaring. Faktisk helt fra 1898 da Ofotbanen krevde et forsvar.

Også nå trenger vi et Forsvar. Også i 2017 er det uro rundt oss, kanskje mer enn for ett tiår eller to siden.

Derfor er dette her fortsatt en forsvarsregion. For å beskytte de verdiene vi markerer 17. mai – og for å beskytte de sivile samfunnet, for å søke å forhindre konflikter og krig – og for å beskytte sivile liv og samfunnsverdier.

Med dyp respekt og ærbødighet vil jeg legge ned krans – og si takk.

Se bildeserie fra bekransningen:

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken