Gå til sidens hovedinnhold

Å ødelegge naturen for å redde klimaet ...

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

En NRK-artikkel fra oktober 2019 har den senere tid igjen blitt aktuell med overskriften: «Norske kommuner skyr vindmøller. Narvik skiller seg ut – Vi ønsker vindmøller». Ja, det finnes en mulighet for at aspekter i artikkelen har endret seg i ettertid, men det vet vi lite om for det har vært fryktelig stille i fjøset om den saken. Den forklarer uansett siste dagers lansering av ukjente aktørers våte drøm om å legge beslag på store naturarealer i Norges råeste bakgård. Vel-vel, Narvik kommune – på vegne av oss alle – åpna den svingdøra I 2019 og nu klapper den oss i bakhodet så det holder. Ikke bare fem, men inntil ti områder (!) ønskes utredet og avsatt til fremtidig kraftverkindustri i vår bakgård, i vår fjellheim, i vårt rekreasjonsområde, i vårt friluftslivs sentrum, i våre turisters og tilflytteres drømmeområde, i vårt fiske- og jaktterreng, i vårt hyttenabolag, i vårt: heart: ...

Ok – tilbake til 2019. Nasjonal rammeplan for etablering av vindkraftanlegg skulle settes og det manglet ikke på høringsuttalelser. NVE skrotet – av mange årsaker – vårt område som aktuelt for ytterligere vindkraftutbygging. Begrunnelsene var mange. Dårlig nettkapasitet, topografi (kupert terreng som kan medføre problemer med turbulens og lange perioder med ising), store konflikter og negativ påvirkning for reindrift, Forsvarets luftoperative virksomhet i området, hekkeområder for fugl, naturreservater, viktige yngleområder for flere sårbare dyrearter, viktige landskapselementer, krigsminneområder, kulturhistorisk landskap, kulturmiljø, kulturminner og et særs utbredt friluftsliv ... I ettertid sa norske kommuner et rungende nei til vindkraftetableringer i deres områder. Fire kommuner valgte en annen vei – Narvik kommune (som den gang favnet et noe mindre område enn i dag) var den sørligste norske kommunen som åpnet døra på vidt gap for ytterligere rasering av fjellheimen vår.

Så her står vi da skrekkslagen og i villrede – til tross for NVEs eksklusjon basert på et utall faginstansers vurderinger og anbefalinger, til tross for at resten av landet skyr vindkraftverk som pesten, til tross for massiv motstand fra oss som har valgt å bo her, til tross for at vi elsker å fremheve vår fantastiske natur og villmark, til tross for at vi har noe særegent og helt unikt så lett tilgjengelig fra de bosatte områdene våre. Nå banker de på døra – hvem de nå er – som skal profittere på å legge vår bakgård øde. De er jo ikke velkomne andre steder. Så da blir det oss da. Området som ble ekskludert fra rammeplanen ... Området som i aller høyeste grad har bidratt med ombygging av natur for kraftforsyningsformål. Området som har kraftoverskudd så det holder. Jo da, vi er kanskje i villrede, men vi er kampklare!

Bolyst nevnes ofte både fra næringsliv, kommunens politikere og administrasjon. Spør studenter hvorfor de velger Narvik som studiested – svaret er vel ofte at det er tilgang på naturen vår som lokker. Spør tilflyttende sykepleiere, leger hvorfor de velger et lite lokalsykehus i nord og de vil nok svare det samme som studentene. Det er også tydelig at samme vurderinger gjøres for en stor del av våre egne som velger å bli her eller flytte tilbake hit til hjemplassen. Det fryder meg å se engasjementet i denne saken blant kommunens befolkning og håper våre folkevalgte ser det samme. Ungdommen reiser seg og hever røsten – ressurssterke, kunnskapsrike og med genuin interesse for egenskapene ved plassen de har valgt å bosette seg på. Her er by og land samstemte: NOK ER NOK! Så skulle jeg ønske at engasjementet var like stort og solidariteten like sterk i forkant av 2006 da de tre første vindturbinene ble satt i drift på Skitdalshøgda, for ikke å snakke om ved oppstarten av trinn 2 på samme sted. For når denne ballen begynner å rulle, så ruller den fort. Det er historien om å gi den berømte lillefingeren ... Denne industrien er plasskrevende. Det bygges ca. 800 meter anleggsvei pr. vindturbin, og foran hver turbin bygges det en oppstillingsplass på størrelse med en halv fotballbane. Et kjapt regnestykke viser at antall raserte kvadratkilometer på kort tid blir enorme.

Og har nå vindkraftverk tilført så mange nye arbeidsplasser til de lokalsamfunnene de er etablert i? Nei, det har vel ikke i noen tilfeller blitt sånn, og sett opp mot de uopprettelige skader de påfører vil det uansett aldri bli spiselig. Dette er industri som i større grad er kjent for å selges ut av landet etter at etablering er gjennomført. Denne industrien driver IKKE veldedighet til fordel for lokal arbeidskraft. Så er det jo lett å se at frieriet til kraftverkindustrien har sammenheng med å forsyne våt drøm nummer to – batterifabrikker – med fornybar kraft. Nå har vel heller ikke moderne batterifabrikker rykte på seg for å generere mange nye arbeidsplasser selv om det er påstanden. Denne industriens fremtid preges av robotdrift.

Forstår at aktørene som søker beslag på landområdene våre nyter godt av å kunne skjule seg bak virksomhet som på kommunal regning skjermer kjernen for ubehagelig støy. Hvor nydelig er ikke det? Her legges alt til rette ... Å nevne bærekraft og Stetinderklæringen i samme åndedrag som det vi er vitner til nå, er ikke mindre enn sylfrekt og en katastrofe. Det grønne skiftet er ikke verdt ei krone dersom du ikke har noe grønt igjen å ta vare på.

Kommentarer til denne saken