Gå til sidens hovedinnhold

Alene med døden

Artikkelen er over 10 år gammel

Ingen skal måtte dø alene. Så stor er ikke ressursmangelen i helsevesenet, mener sjefredaktør Line Holand.

Den første uka i det nye året ligger bak oss. Drap og overgrep på gamle og vergeløse mennesker har rystet oss. Selv om vi er langt unna både Os og Namsos, preges vi av de brutale hendelsene. Brutalt var det også å våkne opp til NRKs melding om at stadig flere mennesker dør alene på sykehus.

Fagforeningene skylder på ressursmangel. Tidligere var det vanlig at pasienter som ikke hadde pårørende hos seg, fikk ei helsehånd å holde i når de lå på det siste.

Når etikken er dårlig

Til tross for at det er en lovfestet pasientrettighet å ha noen hos seg, er det stadig flere som må ligge alene i livets siste timer. At ressursmangelen er så stor i helsevesenet, tror jeg ikke noe på. Aldri har det vært brukt mer penger i norske sykehus. Når slike glipper skjer må det være en konsekvens av mangel på etisk vurdering og kanskje også dårlig organisering.

En fraværende ledelse, som ikke gir klar beskjed om å vise respekt for de døende, kan også være en forklaring.

En av tre har pårørende hos seg

I Fremover fredag kunne vi lese Roald Nicolaisens historie fra sykehuset i Tromsø. Narvik- mannen satt ved sin kone Marits dødsleie, da han ble jaget på gangen av sykepleiere som skulle stelle henne. Mens Roald sto på gangen og ventet, døde Marit.

Dette er drøyt fire år siden, og Roald plages fortsatt av at han ikke fikk være til stede da kona døde. Sykehuset i Tromsø har beklaget hendelsen overfor Roald Nicolaisen. Sannsynligvis er ikke sykepleiernes oppførsel i denne saken representativ for personalet på UNN. Men skaden kan aldri rettes opp.

Det som øyeblikkelig må rettes opp, er det faktum at stadig flere døende ligger alene. Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå dør åtte av ti nordmenn enten på sykehus eller sykehjem. Av disse har bare en av tre pårørende hos seg.

Pensjonister og frivillige kan være til hjelp

Når vaktkabalene er vanskelige å få til å gå opp og døende trenger ei hånd å holde i, så må alternative løsninger vurderes. Kanskje kan det være andre enn de fast ansatte helsearbeiderne som kan overta? Kloke, varsomme medmennesker i frivillige organisasjoner, menigheter, ulike trossamfunn, avhengig av hva slags bakgrunn og ønske den døende måtte ha.

Sykehusprestene bør kunne være en ressurs i planleggingen av dette arbeidet. Mange steder i samfunnet vårt er det pensjonister som sørger for at hjulene ruller rundt. Pensjonerte helsearbeidere, som gjerne vil jobbe, men kanskje ikke har helse til det lenger, kan med erfaring og varme, gå inn i slike situasjoner. Hvis de blir bedt om det.

Unnskyldninger om at det ikke finnes ressurser, finner vi oss ikke i. Ingen kan fortelle hvordan det er å være alene med døden. Det trenger vi heller ikke å vite, for samfunnet skal stille opp for dem som er i ferd med å dø.

De fleste er dyktige fagfolk

Tidligere denne uka kunne vi lese historien om Aud fra Narvik som kom til Furumoen sykehjem for snart fem år siden. Prognosen var ett år igjen å leve. Nå er 87 år gamle Aud Pedersen veteran på sykehjemmet og tar imot Fremovers journalist med godt humør og glimt i øyet.

Hun forteller om sykehjemsskrekken hun hadde da hun kom til Furumoen og hvordan et omsorgsfullt personale har hjulpet henne med å komme over angsten. Historien om Aud er solskinnshistorien som balanserer bildet. Mange har gode opplevelser både som pasienter og pårørende i sykehus og sykehjem.

Slik skal det være.

Jeg velger å tro at de aller fleste ansatte er dyktige fagfolk som gjør sitt ytterste for å strekke til. Men i livets slutt er det ikke plass for feil. I de fleste tilfellene vet personalet når en pasient er i ferd med å dø. Da er det deres fremste jobb å sørge for at den døende, og de pårørende, blir ivaretatt på en god måte gjennom å lindre smerte og skape trygghet.