HAR BOSATT TI
Ballangen kommune har en kort historie knyttet til arbeid med flyktninger, og kommunen åpnet først i år 2000 for bosetting. I dag har kommunen bosatt 10 flyktninger, alle fra Somalia. De første kom til Ballangen i oktober, og har dermed en kort fartstid i kommunen. Flere av disse har søkt om familiegjenforening, og hvis disse innvilges vil antallet øke. Alle de bosatte deltar i kommunens introduksjonsprogram som kombinerer norskundervisningen med utplassering i lokale bedrifter, både private og kommunale. På denne måten får de en mulighet til å kombinere språkundervisning med språkpraksis, samtidig som de tilegner seg kunnskap om norske forhold og får verdifull arbeidserfaring. Dette arbeidet har så langt vært meget vellykket, der samarbeidet både med private og kommunale bedrifter har fungert veldig bra.
VENNSKAPSFORENING
Når det gjelder fritidsaktiviteter er det etablert en internasjonal vennskapsforening som gjennomfører ulike arrangementer og kulturkvelder som et tilbud både for flyktninger og lokalbefolkningen. Mitt inntrykk så langt er at et videre engasjement i lokalsamfunnets foreninger og organisasjoner vil ta tid. Flyktninger er som oss nordmenn individer med ulike interesser og behov. De har i tillegg begrensede språkkunnskaper, og det vil ta tid både å få innpass i, og å utvikle interesse for slike aktiviteter. Det er viktig å unngå såkalte pakkeløsninger i integrasjonsarbeidet, men heller gi informasjon om de ulike tilbud slik at flyktninger selv kan ta sine valg når tiden er inne. Grunnprinsippet er at mennesker selv må få kontrollere sin egen integrasjon, og at dette ikke skjer over hodene deres.
«SVARTEPER»
Arbeidet med integrering av flyktninger er et omfattende arbeidsområde. Å forholde seg til det flerkulturelle samfunnet er en utfordring både for de som flytter hit og for oss som bor her, noe de hendelser Arntsen refererer til i sitt innlegg viser. At et barn blir kalt «Svarteper» av andre barn, er som Arntsen peker på, ikke noe barnet har funnet på selv. Det er vi voksne som fungerer som rollemodeller som først og fremst må ta et oppgjør med hvilke holdninger og verdier vi overfører til våre barn. Bruk av begrep som svartinger, sotskalle og lignende blir oppfattet, og er, negativt. Det er viktig for oss alle å huske at «svartinger» ikke lenger er noe fjernt, men nabo, skolekamerat, foreldre og fotballspiller.
Arntsen har sikkert rett i at Ballangen aldri har vært et voldsfritt samfunn, men jeg kan ikke se at det er verre her enn i andre kommuner. Heller ikke at bosettingen av flyktninger har forverret dette. Det er likevel viktig å presisere at i den grad flyktninger er involvert i lovbrudd skal det verken bortforklares eller unnskyldes, men behandles som en politisak på vanlig måte.
TROR IKKE
Bente Arntsen spør om hun har en rasjonell grunn til å være redd. Jeg tror ikke det. Jeg vil likevel ikke undervurdere de utfordringer vi står ovenfor i oppgaven med bosetting og integrering av flyktninger, både på lokalt eller nasjonalt plan. Dette er noe den siste tids erfaringer og påfølgende debatt i mediene har vist. Dette innlegget er ikke ment å gi noe utfyllende svar på hvordan disse utfordringer kan møtes, men kun gi noen kommentarer til de problemstillinger Arntsen reiser i sitt innlegg.
Katrine Nordskog, flykningekonsulent i Ballangen kommune.