Gå til sidens hovedinnhold

En urettferdig verden

Artikkelen er over 10 år gammel

Hver eneste dag drepes og lemlestes uskyldige mennesker av miner- og klasevåpen.

På loftet ligger et forkjølet tantebarn på halvannet år og sover. Vi har vært på høsttakkefest i barnehagen.

Storesøster på snart tre, ville hjem etter at festen var slutt. Det var stas å kunne dra hjem klokken ett i dag. Lillesøster fikk en lang og rolig morgen hjemme før vi dro på fest i barnehagen. Tante og bestefar er barnevakt denne helga. Foreldrene er på tur, for første gang begge to samtidig siden smårollingene kom til verden. De har allerede ringt hjem tre ganger og det er under ett døgn siden de dro.

Fadderbarn

To små jenter, født i ett av verdens rikeste land. Det aller beste utgangspunkt for et trygt og godt liv. I barnehagen var det loddsalg i dag og stor glede over premiene de små fikk med seg hjem.

Såpebobler, ballonger og tegnesaker. Det var grønnsaksuppe og gulrotkake. Alt til ære for høsten og markens grøde.

Pengene fra loddsalget sender barnehagen til fadderbarnet sitt. Tante glemte i farta å spørre hvilket land fadderbarnet bor i.

I hagen utenfor det romslige huset er trampolinen tatt inn for vinteren. Høstløvet har overtatt plassen og mine små tanteunger har presset blad og laget bilder og kort, akkurat som unger gjorde for både to og tre generasjoner siden. Det er idyllen som råder i det vi går mot helg.

At foreldrene ikke er hjemme enser knapt de små. Tante og bestefar tørker snørr, blar i barnebøker og konfererer med den eldste om valg av film. De små har dvd-spiller både i bilen og inne i stua. Slik som de fleste to og treåringer i ett av verdens rikeste og tryggeste land.

Melislag

Mens lillesøster sover og storesøster ser film, skriver tante lørdagskommentar. Utenfor er høstfargene blitt blasse og fjelltoppene har fått et melislag av snø på.

Jeg føler meg privilegert og takknemlig. Tankene får vandre fritt, mens jeg pauser foran panoramavinduet med en kaffe lungo fra husets kaffemaskin.

For en del år siden var jeg i Mosambik. Sammen med bistandsminister Kari Nordheim Larsen besøkte vi et land fullt av landminer. Min daværende arbeidsgiver, utenriksdepartementet, hadde sendt meg sammen med statsråden, for å lære mer om Norges samarbeidsprosjekter i Afrika.

Som seg hør og bør et offisielt besøk, ble vi innlosjert i hver vår suite på det staseligste hotellet i hovedstaden Maputo. Det skulle bli et kontrastfullt besøk. Gatebarn som bodde i pappesker, mennesker med sundsprengte kroppsdeler som hadde gått seg på miner.

Vakkert landskap, fargesprakende kjolestoffer og en ufattelig høy kriminalitet. Verden er urettferdig. Oppmerksomheten min dras fra tastaturet og bort til eldste tantebarnet. Hun vil male. Vi leter fram malesakene.

Legger aviser utover bordet, heller vann i et glass og går i gang. Bestefar er på loftet og henter lillesøster, som har sovet en drøy time. Rød i kinnene og med litt blanke øyne kommer hun tuslende ned.

Det er slitsomt å være lita og forkjølet. Bestefarfanget er godt å våkne i.

Klasebomber

Denne helga er det innsamlingsaksjon. Hver eneste dag drepes og lemlestes uskyldige mennesker av miner- og klasevåpen. Gravd ned på skoleveier, lekeplasser, i dyrket mark og langs veien, ligger bombene. Norsk Folkehjelps ryddeaksjon skal fjerne miner og klasebomber som ligger igjen etter krig og konflikt. TV-aksjonen som går av stabelen søndag, har vært arrangert hvert år siden 1974, og er blitt en god og nyttig tradisjon i Norge.

En søndag i oktober hvert år blir vi minnet om hvor privilegerte vi er. Det har vi godt av. Målet er at 100.000 bøssebærere skal besøke to millioner husstander. For at målet skal nås er det minst to ting som må klaffe. Nok mange av oss må gidde å gå med bøsse for å samle inn penger, og de som får besøk må åpne døra og putte penger på bøssa. Jeg anbefaler gjerne begge deler.

God helg!