Gå til sidens hovedinnhold

Jakten på bygdedyret

Artikkelen er over 10 år gammel

Noen skadedyr er det vanskeligere å utrydde enn andre. Et slikt dyr er bygdedyret. I Narvik er det for tiden skuddpremie på dette dyret.

Avtroppende formannskap er unisone i sitt ønske om å ta livet av uvesenet. Noen med interesse av å spre rykter om det kommunale eiendomsselskapet Narvikgården, har lyktes godt i sitt arbeid.

Hvem som står bak og hva som er motivasjonen, har formannskapet bestemt seg for å finne ut av.

Torsdag var det ekstraordinært formannskapsmøte, der styreleder i Narvikgården redegjorde for, og tilbakeviste, ryktene.

Stille i salen

Ekstravagante julebord, høye direktørlønninger og dårlige regnskapstall er blant ryktene som er tilbakevist. De ansatte er beskyldt for kostbare utenlandsreiser, en tur til Budapest er spesielt nevnt. «Det var musestille i formann- skapssalen da styreleder Børge Edvardsen Klingan fortalte at de ansatte selv har spart i to år til turen, og at den ikke kostet selskapet ett øre», skriver Fremover.

Ikke medieskapt

Påtroppende ordfører, Tore Nysæter, mener debatten rundt Narvikgården er medieskapt. Jeg er redd han tar feil. Da Fremover begynte å skrive om ryktene, var de godt kjent både hos politikerne og næringslivet i byen. Så kraftig var rykteflommen at formannskapet ville stoppe prosessen med salg av rådhuset til Narvikgården.

Bygdedyret har stor makt bare det er sultent nok.

Flekker tenner

Forfatteren Tor Jonsson fant opp begrepet bygdedyret, for å beskrive mekanismer for sosial kontroll i små samfunn. Bygdedyret er stille så lenge alle holder seg innen folden og skikker seg vel. Mens det kan flekke tenner når noen skiller seg ut.

Alvorlig litteratur

I novellen «Liket» av Tor Jonsson er jeg-personen fra ei lita bygd, som er hovedpersonen. Han forteller om bestevennen Arne, som ble rammet av en øyesykdom da han var 14 år. Arne måtte reise til Rikshospitalet i storbyen for å bli frisk.

Da han kom tilbake, frisk og kledd i siste mote – en anorakk han hadde fått av slektninger i Oslo, grep ungguttene sjansen til å snu en positiv hending til noe negativt. De mener anorakken ser snål ut, som et likklede, og kaller Arne for et lik.

Anorakken blir lagt bort, men navnet henger ved Arne.

Fra denne dagen blir alt annerledes. Bygdedyret har funnet et offer. Årene blir tunge. Det er enklest å være flokkdyr, og vennen til Arne står på sidelinja og ser vennen bli angrepet. Gang etter gang. Uten forsvar. Uten grunn.

En vakker 17. mai-dag tar Arne livet sitt, og først da tør vennen hans å gå bygdedyret i møte.

Ti punkter

I en biografi om forfatteren Tor Jonsson, beskrives også bygdedyrets krav med ti punkter:

«Ikke skill deg ut. Kjenn din plass i flokken. Tving på plass igjen den som skjener ut. Vis ikke følelser. Innrøm aldri, og snakk ikke om, noe som er vondt eller vanskelig. Vær kritisk mot alt nytt, fremmed og annerledes. Døm på forhånd, dyrk etterpåklokskapen, og du får rett. Forsvar alt og alle i bygda mot angrep utenfra. Tilgi aldri, glem aldri. Hakk løs på den som bryter disse reglene».

Dårlig rykte

Tor Jonsson har gitt oss noe å tenke på. Det har også bygdedyret i Narvik. Ordfører Karen Margrethe Kuvås uttaler bekymring for ryktet til byen. Det kan hindre nyrekruttering til viktige stillinger, frykter ordføreren. Hun har et poeng. Bare så synd at bygdedyret godter seg nå.