Gå til sidens hovedinnhold

Om hundre år er allting glemt

Artikkelen er over 10 år gammel

Kjære leser «Sorgen og gleden de vandrer til hope, lykke og ulykke ganger på rad».

Denne salmen fra 1674 ble skrevet av presten Thomas Kingo. Han arvet stillingen som prost da forgjengeren døde. Som seg hør og bør måtte Kingo gifte seg med enka, når sørgetiden på ett år var over. Dette tiltalte i grunnen den unge prosten, for enka var ganske ung, bare fem år eldre enn ham selv.

Allerede en måned etter giftermålet døde soknepresten på Kingos hjemsted Slangerup. Kingo hadde sine karriereplaner klare og hadde i god tid før sokneprestens død skrevet til kongen og bedt om dette embetet. Kongen sa ja, problemet var bare de to enkene. Men etter forhandlinger med enken etter soknepresten ble hennes krav på pensjon løst. Den unge enka fikk seg en forsørger og den unge soknepresten fikk seg ei kone. Med seg inn i ekteskapet hadde hun både egne barn og en stesønn fra gammelprostens første ekteskap. Det viste seg at stesønnen skulle bli en pest og en plage for Kingo.

«Medgang og motgang hverandre tilropte».

Fornuftsekteskap

Bare et halvt år etter at Kingo gifter seg blir livet atter en gang snudd opp ned. Kona dør og Kingo sto alene tilbake med en stor barneflokk. Han kommer seg gjennom sørgetiden på ett år og gifter seg med en 16 år eldre enke. Dette ble sett på som et godt gammeldags fornuftsekteskap.

«Alle ting har sin foranderlig lykke, alle kan finne en sorg i sin barm».

Hundre års styre

Venstre i Narvik valgte denne uka å forlove seg med Fremskrittspartiet og Høyre. I dagens terminologi kan det beskrives som en moderne trekant.

«Deiligste roser på tornebusk gløder, skjønneste blomster har tærende gift».

Fornuftsekteskap eller ikke, skulle Høyre beholde troverdighet hos sine velgere kunne de ikke støtte Arbeiderpartiet. Tore Nysæter gikk til valg på at et stort Høyre var den beste garantien for et politisk skifte i Narvik. Høyre ble stor, men trengte Venstres vippeposisjon over på sin side, i tillegg til et stadig mindre Frp. Dermed er hundre års sammenhengende arbeiderpartistyre over.

Det vil si, det er ikke helt riktig. For i Narvik bys historie leser vi at det var urolige tider også for hundre år siden. I 1910 mistet nemlig Arbeiderpartiet makta. De fikk kritikk for sløseri og hadde etter sigende dårlig greie på administrasjon. De borgerlige partiene var for «sparsomhed» og til stadighet kom det kritikk om «utidig flothed» i forvaltningen. En sentral Arbeiderparti-politiker innrømte å ha forsynt seg fra havnekassa, noe som ble brukt mot partiet i valgkampen.

Kvinnene manglet

Dårlig kvinnerepresentasjon var nok også en årsak til at Arbeiderpartiet mistet makta. Valget var det første der alle kvinner hadde stemmerett, men Arbeiderpartiet hadde ingen kvinner på sin liste og få arbeiderkvinner valgte å bruke stemmeretten. I Venstre slo man fast at Narvik aldri hadde gått til valg under vanskeligere forhold. De vant valget og styrte Narvik fram til 1913, da overtok Arbeiderpartiet igjen. Siden har makta vært rød. «Titt under rosekinn hjertene bløder, for at dog skjebnen så selsomt er skift».

Felles seng

Akkurat nå pågår forhandlingene mellom Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet. Det blir artig å lage avis i Narvik de kommende årene. Vi er rike og privilegerte, men like fullt må det prioriteres. Og kanskje kommer Kristelig Folkeparti opp i storsenga. God helg!