Arbeiderpartiet har alltid hatt sterke bånd til oppdrettsnæringen. Vi så det siste gang partiet hadde regjeringsmakt da Lisbet Berg-Hansen ble fiskeriminister til tross for at hun hadde store eierandeler i et oppdretts-selskap og stort sett ble betraktet som oppdretts-minister.. Vi ser det stadig på fylkesnivå der partiet ofte går sammen med høyresiden og gir oppdretts-tillatelser i kontroversielle saker. Det er nok å nevne Nordland fylkes avgjørelse om å tillate oppdrett midt i verdensarv-området Vega på Helgeland. Og vi ser det i det ferske partiprogrammet der partiet vil «doble verdiskapningen fra havbruk innen 2030». «Dette er et viktig og hårete mål» sier Cecilie Myrseth fra Troms til NRK. Hun er partiets fiskeripolitiske talskvinne og en sannsynlig fiskeriminister i en ny regjering.

Hun møtte Toine Sannes, leder i den nystartede Folkeaksjonen for lukkede oppdrettsanlegg, FLO, til debatt i Dagsnytt 18, den 10.mai 2021. Det ble ingen god dag for Cecilie . Hun ble presset av Toine for å forklare hvordan partiet hadde tenkt at den økte verdiskapningen skulle skje, men hadde ingen gode svar. Hun fremsto som kunnskapsløs med intetsigende svar på konkrete spørsmål om hvordan fremtidens oppdrett skulle være. Inntrykket var at dette fikk man overlate til næringen, det var de som hadde kompetansen og midlene til å finne en løsning.

Det er enkelt å tallfeste et mål i et partiprogram. Men når dette gjelder en næring som har enorme miljøproblemer, er det nærmest en hån mot leseren at det ikke pekes på hvordan dette skal foregå. Det fins i dag ca 1200 oppdrettsanlegg i Norge. Vil man doble antallet? Da vil det først og fremst gå ut over Nord-Norge fordi fjordene på Vestlandet og Trøndelag er så okkupert at det stort sett ikke er plass til flere. Det slippes i dag ut kloakk fra oppdrettsanlegg svarende til fire ganger Norges befolkning. Det slippes ut over ett tusen tonn kobber per år og lusemidler som dreper reker og andre skalldyr i nærheten. Er Arbeiderpartiet klar til å doble disse utslippene? I tillegg kommer rømninger med negative påvirkningen av villaks og sjøørret.

Det skrives også i programmet at AP vil «videreutvikle trafikklyssystemet med flere miljøindikatorer». Trafikklyssystemet skal regulere mengden av oppdrettslaks i hvert produksjonsområde basert på lusetellinger på laks. Hvis også sjøørret og sjørøye skal med i vurderingen, betyr dette enda større begrensninger for eksisterende og nye anlegg fordi påvirkningen på villaks i dag er eneste indikator som bestemmer hvor mye oppdrett som tillates.

Alle som følger med forstår at den eneste løsningen på alle miljøproblemene er lukkede anlegg der man har kontroll over utslipp, lakselus og påvirkning av villfisk-bestanden. Samfunnet kan ikke være tjent med en næring som nærmest er en stat i staten med egne regler for utslipp av kloakk, egne regler for dyre-velferd og egne regler for bruk av miljøgifter samtidig som det godtas at stammene av villaks og sjøørret ødelegges. Lukkede anlegg i sjø eller på land finnes i dag men så lenge samfunnet tillater åpne anlegg tar ikke næringen initiativ til en forandring. Hvorfor forandre en pengemaskin som fungerer?

I sitt partiprogram hadde Arbeiderpartiet en unik mulighet til å være fremtidsrettet. De kunne skrevet at målet for partiet var at all produksjon av oppdrettsfisk skal inn i lukkede anlegg innen 2030, gjerne med en dobling av produksjonen i tillegg. Denne muligheten ble ikke brukt.