Hver eneste dag må vi takle et enormt kjøpepress fra handelsstanden. Men det er enkelte tider på året at presset øker til bristepunktet, og nå føler jeg for å si noe på vegne av meg selv og andre i samme situasjon som meg. Jeg er alenepappa med et godt forhold til min ekskone. Vi har vår sønn to uker i slengen, og i år havnet farsdagen på en mammahelg. Mitt største ønske for farsdagen i år var besøk på søndag morgen, og dette nevnte jeg for henne i en forbisetning.

Selvsagt skulle de komme innom og spise frokost, men jeg kunne ikke forvente noen dyr gave.

– Det forventer jeg da ikke heller, var mitt svar.

– Jeg ønsker bare å være sammen med de jeg har nærmest.

Forleden gikk jeg og seksåringen til skolen tidlig på morgenen. Vi snakket om at han snart skulle tilbake til mor, men at vi skulle sees igjen på søndag. For da var det farsdag.

– Kan jeg få bacon til frokost, pappa?

Selvsagt skal han få bacon til frokost. Det er jo de små gledene som gjør at fellesskapet på slike dager blir husket i lang tid etterpå.

Nå har han også en litt dårlig skjult hemmelighet gående i kunst- og håndverkstimene på skolen. Tomhendt blir man nok ikke, takket være skoleverkets omtanke for oss fedre og mødre.

De gode minnene skapes ikke av en jakke til 1490 kroner fra G-Max eller XXL.

Farsdag og morsdag er bare to av svært mange «høytider» vi etter hvert har måttet forholde oss til. Disse foreldredagene er nok de mest prisverdige for min del, men vi har også nylig vært gjennom halloween.

Dette er noe som vi aldri tenkte på da jeg var ung, men noe jeg føler handelsstanden har kastet over oss de siste ti årene. Noe som det nå er forventet at vi skal inkludere barna i, men som jeg fortvilt forsøker å ignorere.

Jeg skammer meg ikke over at jeg slår av utelyset og later som jeg ikke er hjemme. Hvorfor skal jeg bruke flere hundre kroner på smågodt til andre barn, når jeg har mange andre, langt viktigere ting, å bruke mine hardt opptjente penger på?

Jeg skammer meg heller ikke over at jeg forsøker å finne på noe annet for min sønn på halloween. I år satt vi heller på bussen til hans besteforeldre. Altså brukte jeg pengene på noe jeg selv synes er langt mer fornuftig. To bussbilletter til Harstad.

Vi nærmer oss årets verste tid med stormskritt. Eller, vent. Det startet vel allerede med julebrus i september, og julemarsipanen er som vanlig i hyllene.

Hele høsten virker som en parademarsj opp mot pengesluket desember. For da skal jo barna ha gavekalender, hvor man hver eneste morgen må prestere som forelder.

Jeg koser meg også i desember, men årsaken til det, er at jeg klarer å stå imot. Jeg velger å tro at jeg er en sjelden rase, da det hvert eneste år meldes om rekordhøyt desemberforbruk.

I desember 2017 toppet det seg fullstendig. Da sved vi av 44,5 milliarder kroner over norske kortterminaler, og galskapen var et faktum. Verre blir det nok i år.

Nå er det på tide at vi roer ned festen, for det her ønsker jeg ikke være med på i det hele tatt!