Da båtmuseet i Gratangen åpnet i nye bygg i 1989, samtidig som Forbundet KYSTENs landsstevne ble avviklet i Foldvik, var dette en av de viktigste faktorene til å gi Gratangen status som kystkulturkommunen i nord. Norge Rundt var til stede, båter fra Bergen til Alta deltok og begeistringa for spesialmuseet var stor.

Året etter, i 1990, fikk museet besøk av museolog Kenneth Hudson fra England som foretok en vurdering av museet i forbindelse med nominasjon til tittelen «Museum of the Year» for 1991. Hudson ble tydeligvis både overrasket og begeistret for det en liten kommune i Arktis hadde utviklet. Hans vurdering ga i alle fall Gratangen båtmuseum tittelen som ett av 10 museer, av 52 i Europa, som nådde opp dette året.

Senere samme år sto det en artikkel i et engelsk museumstidsskrift om båtmuseet, forfattet av Kenneth Hudson. Den ble også trykket i et nordisk museumstidsskrift samme år, oversatt av museolog Gjestrum. ”Letter from Gratangsbotn”: For noen få år siden ble det bygd et museum for båter og kystkultur her, men navnet skjuler virkeligheten, for det en faktisk finner er en type norsk økomuseum. Det er en ny bygning med båter og utstillinger som illustrerer livet til det barske folkeferdet som fant sitt levebrød rundt fjorden og langs kysten. Under samme tak er lokalarkivet, med en fast historiker til å se etter det. og en varm morsom kafé. Det er, kan en si, ikke så mye et museum som en klubb med historisk og kulturell tendens. Det så for meg ut til å passe perfekt til lokalsamfunnets behov. Eller nesten perfekt, for museet består av mer enn bygningen. Det er, for å yte det full rettferdighet, senteret i et nettverk av lokalhistoriske severdigheter, kraftsenteret i Gratangsbotns kampanje for å bevare og formidle de gjenværende bevis av sin historie, – båtbyggerier, båter, brygger, lagerbygninger, butikker og bolighus, spredt langs fjorden over en avstand på kanskje ti mil. Museet er selv formelt ansvarlig for å ta vare på disse severdighetene og for å presentere de for publikum.

I kommentaren til artikkelen skriver Gjestrum: Når Hudson bruker betegnelsen økomuseum på Gratangen Båtsamling, er det nettopp fordi museet har brutt gjennom ”veggene”, og blitt et redskap for bevaring og stedsforståelse i hele lokalsamfunnet.

I årene etter åpningen sydet det av aktivitet i museet. Verkstedet ble brukt av mange, kafeen var et særlig populært samlingssted med møter, gourmetkvelder, foredrag og konserter. Troms fylkeskommune spanderte et piano til 45 000 i 1994. I 1997 ble museet besøkt av hele 7 500, med et tett samarbeide med Visit Narvik og gjester fra cruisebåter. På grendehuset like ved var det satt opp et bildespill, «Livet ved et hav», produsert av Alvin Jensvold og Gunnar Bjørklund, begge Gratangen. Et meget populært tilbud. Arkitekt Agnar Kalseth, også Gratangen, kom stadig med små og større utstillings-gjenstander. Der originaler manglet laget han kopier, og dekorerte både inne og ute. I det hele tatt – museet var et samlingspunkt og stolthet for kommunens innbyggere. Seilturen til Brest i Frankrike med nybygd fembøring «Grytir» i 1992 engasjerte både barnehagene, skolene og folk i bygda i forberedelsen, og ikke minst, turen som tok to måneder.

Da ideen om opprettelse av fartøyvernsentre dukket opp i 1993, ble Gratangen valgt som etableringssted i Nord Norge på bakgrunn den kompetanse innenfor fartøyvern som var opparbeidet, og bemanningen med håndverkere, mekaniker og båtbygger.

Og så kommer det inn nye ledere, uten forhold til kommunen, historia, kystkulturen og tradisjonene, og valser over hele dette byggverket og aktiviteten som var samlende i kommunen. Det verste ar at ledelsen og styret, der fylkeskommunene har flertallet, valgte å si nei til sammenslutning med et regionmuseum da reformen pågikk fra 2001 til 2009. Det skjedde til tross for at fylkeskonservatoren advarte mot å si nei. Det ville føre til store økonomiske konsekvenser når det statlige bidraget på 60 % av driftsutgiftene ble borte.

Og styret sa nei.

Resultat ser vi i dag. Stiftelsen Nordnorsk fartøyvernsenter og båtmuseum er i ferd med å gå konkurs. Bygningene ved museet forfaller. To av museumsbyggene har papptak som er delvis revet bort av vær og vind. Inne er lysene i hallene slukket. Undervisningsrom, kafeen, magasin og tre – fire velutstyrte kontor står kalde og tomme. Da går som kjent forfallet fort. Plasthallen med båter, motorer og mye annet utstyr falt ned for snart to år siden og der ligger den. Båter står ute uten tildekking år etter år.

Hardanger fartøyvernsenter som var modellen for den nasjonale satsinga på fartøyvern, har beholdt et levende museum sammen med fartøyvern og får i år 38 million kroner i statsbudsjettet som visningssted for kystkultur med hovedvekt på båtbygging. Samtidig har «nordisk kinkbygging» blitt verdensarv som en immateriell kulturtradisjon. Og i Gratangen går det den andre veien.

Ved stiftelsen NNFA har 70 % av håndverkerne sluttet de to siste årene. Da forsvinner inntjeningen. Museet, kjernen i kystkulturen i Gratangen, har forfalt i flere år. Nå er det i verste fall fartøyvernsenteret som står for tur. Styret har en formidabel oppgave dersom valgene det avtroppende styret og direktøren har foretatt de siste årene skal repareres.