Jeg innrømmer det gjerne: Jeg er i ferd med å bli en gretten, gammel gubbe. Kona kan sikkert bekrefte dette. Dersom du spør henne direkte, vil hun nok svare med få ord: «I ferd med?!». Om ikke annet har dette ført til at frekvensen på antall fisketurer har økt betraktelig siste halvår. Everybody wins.

I løpet av det siste året har jeg også blitt en del illusjoner fattigere – og langt mindre naiv. Jeg skriver dette en sen ettermiddag, på årets varmeste dag hittil. Solen skinner. Jeg sitter inne, med dører og vinduer lukket. Som vanlig. Jeg lurer på om fuglene kvitrer utenfor. Det ville jeg ikke kunnet høre selv om jeg satte meg på verandaen. Å spørre naboene er ikke mulig. De tok til fornuft og flyttet på hytta for flere måneder siden. Eller reiste bort.

Støyen er øredøvende. Guttungen i meg lar meg imponere av utstyrspark og effektivitet. Men bare litt. Kommunens storprosjekt, Nye Narvik ungdomsskole, er under oppføring. Jeg er nærmeste nabo. Månedene går, men man blir ikke immun mot støy og kaos. Man blir sliten. Og det kan alltid bli verre. Det har jeg lært nå. Sånn går det når man er i veien.

Det startet med at vi naboene ble invitert til informasjonsmøte mellom entreprenør Hent, planutformer Sweco og Narvik kommune. Det vil si, ikke alle ble invitert, men vi stilte nå på møtet allikevel. Planer ble presentert, og naboene kom med sine tanker og ideer. Vi ønsket samarbeid og dialog. Av en eller annen grunn kom ikke våre innsigelser med i referatet. Kanskje like greit. Hva skal en med innspill når man allerede har bestemt seg?

Jeg har nå bodd ved skolen i femten år, og aldri hatt problemer med brukerne av skolen. Tatt i betrakting av at jeg bor i en veistubb som ikke engang har sitt eget navn, har jeg kanskje vært heldig. Selv ikke kommunen visste at det var de som eide veien. Det har gitt utslag i manglende brøyting, vedlikehold, strøing og kosting av veistubben. Veien var rett og slett ikke deres problem. Vinterstid har det tidvis vært fare for å snø inne, fordi ingen visste vi eksisterte her. Good times. Da det endelig gikk opp for kommunen at veien faktisk var deres egen, fant man også ut at jeg ser ut til å ha parkert i skolegården alle disse årene. Sammen med de andre naboene. Vi som bor her, har parkert på stedet siden sekstitallet. Folk, altså! Siden det alle disse årene har vært relativt dårlig med lekeapparater på denne parkeringsplassen, bør jo kommunen skjerpe seg i tiden som kommer.

Etter hvert som månedene gikk, brukte jeg min stemme til å klage ved behov. Egentlig kunne jeg spart meg bryderiet. Etter første høringsrunde kom det inn 53 merknader. Tre ble tatt til følge, melder avisa Fremover. Tre. Innspillene må ha vært skikkelig dårlige.

Sunn fornuft og samarbeid har forsinket mang en plan, og heldigvis styrte man unna slike ting nå. Samtidig er det frustrerende å kjenne på følelsen av at ens rettigheter som innbygger synes å være redusert til å få lov til å motta nabovarsel. Vi snakker total overkjøring.

Allikevel har jeg latt meg imponere over saksbehandlere og kommunens tilnærming. Dette var rått parti fra starten av. Vi hadde aldri en sjanse. Jeg har latt meg fortelle at dette er min egen feil. Det stemmer sikkert. Som privatperson har jeg ikke vært i nærheten av å ha full oversikt og kontroll på hundrevis av saksdokumenter, hvem og hvilken etat som mener hva og hvorfor. I tillegg til å ha oppdatert kunnskap om gjeldende lover og regler. Man har tross alt jobb. Og familie. Et liv tar tid å leve. Jeg får jobbe med prioriteringene mine.

Jeg og naboene har hele tiden sagt at vi ikke er imot bygging av ny skole. Vi unner byens ungdommer denne retten. Vi ser behovet. Men var dette en god løsning? Man velger altså å legge en storskole – altså med betraktelig større kapasitet enn den forrige – i et tettbygd villastrøk. Det er så trangt i Bjørnsonsvei at Kona må gå sidelengs for å komme seg fram. Det bygges også en idrettshall som kommer til å være i bruk også ettermiddager og helger. Behovet for en slik sal er stort. Paradokset er at man bygger ungdomsskolen større enn det man har behov for, samtidig som man gjør virkelighet av prognoser for innbyggertall og ønsker å bygge en tilnærmet bygdeskole for de minste midt i sentrum. Det ville vært smart å bygge ungdomsskole der Frydenlund nå ligger. Da kunne man fått en barneskole her, i rolige omgivelser. Og trygg skolevei for første gang på mange år.

Vet du forresten hva en parapet er? Dette er en kant som er 30 cm høyere enn selve taket på skolen, men som teknisk sett ikke inngår i takets høyde. Dette er kommunens måte å sno seg rundt politikernes og fylkesmannens pålegg om maksimal byggehøyde. Kanten vil redusere solforhold for oss naboer. Som nabo klagde jeg på byggehøyde, vant fram – og tapte samtidig. Det gjorde dere politikere også. Om du sminker en gris, er det fortsatt en gris. Semantikk kan brukes til så mangt. Fremskritt i alle retninger!

Og, jo da: Jeg har faktisk klagd. På både støy, manglende parkering og framkommelighet, at det arbeides timer utover planlagt arbeidstid hver dag, at vi mister mer sol enn vi hadde tidligere. Jeg har klagd på at søppel ikke hentes fordi veien er stengt. At post ikke leveres. På skader på inventar etter sprengning. Ofte får jeg ikke engang svar på spørsmål til Hent og kommunen.

Hvem ivaretar beboerne i slike prosjekt? Kommunen? Og når man er uenige? Fylkesmannen. Jo da. Jeg med flere har klagd dit. Men, som rådmann Lars Skjønnås så passende uttaler i svar på en av klagesakene: Fylkesmannen kan ikke forandre på kommunens planer. Hvem ivaretar oss da?

Min fantastiske nabo på godt over 80 år kommer gående. Det er godt å se henne. Hun har vært inne i 14 dager fordi veien er sperret. Hun kommer ikke forbi med rullatoren sin.

Avslutningsvis ønsker jeg elevene på Ankenes og i Bjerkvik velkommen til byen etter hvert. Det er satt av god plass til dere på nyskolen.