Med FNs siste og svært dramatiske klimarapport kunne man tro at temaet gjorde inntrykk også i en norsk valgkamp. De fire største partiene vil imidlertid lete ufortrødent videre etter mer klimakatastrofe. Hva gjør dette med det forestående stortingsvalget?

Aner vi en nyorientering innen våre partipolitiske skillelinjer? De partiene som innser at det haster med utslippskutt, og de som tror vi har mer tid for en videreføring av fossilsamfunnet.

Senterpartiet – som kun vil i regjering med Arbeiderpartiet (og de begge vil forlenge oljealderen på skattebetalernes regning) – ser ikke ut til å begripe at de vil trenge et fossil-kritisk parti som SV for å oppnå et styringsdyktig flertall.

Partileder Vedums angstbiterske motvilje kan neppe bunne i annet enn at Senterpartiet nå har tiltrukket seg mange overløpere fra høyresiden – som man gjerne vil beholde. Eventuelt at SVs klima- og miljøpolitikk forfeilet oppfattes som for radikal for Bygde-Norge.

Dette er et høyt spill; man kan risikere å velte hele det rødgrønne prosjektet.

Vi var imidlertid mange på bygdene som ble begeistret over Senterpartiets fremgang ved kommunevalget for to år siden. Det har vært nødvendig at statsapparatet ble oppmerksom på distriktenes betydning, og motstanden mot sentraliseringspolitikken har hovedsakelig vært Senterpartiets fortjeneste.

Men: partiets klimapolitikk minner for mye om politikken til klimafornekterne i det såkalte Fremskrittspartiet. Når verden brenner blir det narraktig å gjøre dieselprisen til en kampsak.

Min foretrukne regjeringskoalisjon er ganske enkel, men desto mer storsinnet: De to fossilpartiene i vår fremtidige regjering, Ap og Sp., må balanseres ved deltakelse av ikke bare SV, men i tillegg Miljøpartiet de Grønne, og Rødt (om de vil).

Vedums frykt for disse relativt små venstrepartiene er etter mitt skjønn sterkt overdrevet, om det er bygdenes ve og vel han har i tankene. Etter mine begreper som pensjonert geitebonde her nord har SV og de Grønne en bedre landbruks- og fiskeripolitikk enn det angivelige bondepartiet. Sp tiltrekker seg ikke mange av de småbrukerne som Norge vil trenge langt flere av i fremtiden.

Om man innser at klima- og naturkatastrofen må bli det absolutt overskyggende tema for en ny regjering, må de deltakende 5 (6?) partier skrinlegge alle sine prestisjepregede kjepphester.

Med et overordnet mål kan disse til dels forskjellige partier dra veksler på hverandre – om ideologiene kan underordnes i den gode saks tjeneste!