Gå til sidens hovedinnhold

Bøsseaksjon er ikke en god ting

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Koronaen gjorde at én TV-aksjon og to fasteaksjoner måtte arrangeres med hjelp av vippsing, auksjoner og digitale bøssebærere, og uten den tradisjonelle, manuelle bøssebæringen, der idealistiske pengeinnsamlere går fra dør til dør og ber om penger til formålet. Det var en god ting, og vi håpet selvfølgelig at det skulle fortsette slik.

Men akk. Som i hvert eneste normalår på denne tida ser vi også i år – allerede uka etter at Norge gjenåpnet – at idealistiske pensjonister, LU-ere, lokalpolitikere og ildsjeler minner oss gjennom alle sine sosiale medier om at det bare er noen uker igjen til bøssebærerne igjen kommer på døra. Om ikke lenge kommer også den tradisjonsrike avis-poseringa, der de samme idealistene stiller seg opp foran fotografen med bøssa i hånda, og sier at de er glade for alle de frivillige som gjør slik en kjempeinnsats. Samtidig er de også litt lei seg for at de bare klarte å dekke 80 prosent av Narviks roder i fjor, og i Evenes hadde de bare 60 prosent dekning. Men det bedrer seg selvfølgelig i år, når folk stiller opp.

I mars vil vi igjen se prester, menighetspedagoger, konfirmanter og menighetsrådsmedlemmer gjøre den samme poseringen, når Kirkens Nødhjelp avholder sin bøsseaksjon. Denne gangen er de imidlertid bekymret for at de bare klarer å dekke 70 prosent av rodene i Narvik og 50 prosent i Evenes, da barnekullene, og dermed også konfirmantkullene, blir stadig mindre. Det er nemlig konfirmantene som utgjør ryggraden i denne bøsseaksjonen – de er alle forpliktet til å gå med bøsse i minst én rode hver. Men selvfølgelig bønnfalles også menighetsmedlemmer og andre idealister til å ta sin tørn med bøssa for å samle inn penger til vann i Afrika.

Misforstå meg rett; både Plan Norge og Kirkens Nødhjelp er gode organisasjoner som jeg vil oppfordre alle til å støtte. Sistnevnte prøver jeg selv å gi en slant i fastetida og ellers når jeg kan avse noen kroner – hvilket jeg selvfølgelig burde gjøre langt oftere enn jeg faktisk gjør. Å gå fra dør til dør og samle inn penger til formålet er imidlertid en dårlig ide, både (i) miljømessig (ii) sosialt og (iii) fra et HMS-perspektiv.

For, som seg hør og bør, å ta miljøet først: Selv om kontantene nok kommer til å overleve både Støres regjering og minst én påfølgende, er det også bred politiske enighet om at det ikke er noe mål i seg selv å holde på dem. Produksjon av sedler og mynter er unødvendig bruk av energi, papir og metall. Å produsere stadig nye plastbøsser i en verden der vi på alle andre måter prøver å spare plast og begrense dumping av plastsøppel er bare dumt. Å bruke bil for å kjøre til de mest avsondrete steder for å hente en tier eller to til formålet koster mer i bensin og CO2-avgift enn det smaker for mottakerne.

Så til det sosiale. Her er vi nødt til å spørre oss hvilke signaler vi ønsker å gi barna våre. Ønsker vi å signalisere at det er greit å gå på døra å tigge etter penger? Debatten om legalisering av tigging og prostitusjon kommer opp i den politiske diskurs fra tid til annen, men også da er det alminnelig enighet om at aggressiv tigging – å aktivt gå bort til andre mennesker å be om penger – ikke bør være lovlig. Dørsalg som fenomen er de facto utryddet i Norge i dag, og det er neppe noen som savner det. Aggressive strøm- og telefonselgere som enten ringer oss privat eller treffer oss på gata med sine glimrende tilbud har også fullt fortjent en svært lav stjerne i vårt samfunn. Alt dette er gode verdier som vi bør ta med oss og videreformidle. Det gjør vi ikke ved å legalisere påvirkning i andre menneskers aller mest private sfære, deres eget hjem.

Selv ble jeg oppdratt til å legge penger i fastebøssa i fastetida, ti kroner for hver gang vi unngikk søndagsdesserten, og tjue dersom vi unngikk snop på lørdagen. Men det er over 30 år siden nå. Våre barn, som uansett bruker mobilen hele tida (i likhet med oss, faktisk), bør lære seg hvordan man gir penger til de som trenger det i dag – på Vipps!

Alt dette bringer oss også over på HMS. Når vi har tatt for oss M for miljø, bør vi også nevne H for helse. Å håndtere mynter og sedler er uhygienisk og usunt. Koronaen og håndspritingen burde om ikke annet ha lært oss det. Og til S-en: Hvor sikkert er det egentlig å sende barna sine på døra til sinte nettroll og den slags mennesker som er hjemme på en søndag? Selv har jeg heldigvis flere slektninger med psykiatrisk formalkompetanse og god empati, og etter en middels innsamlingsøkt – ja da, jeg har deltatt i dem – kan de jammen få bruke sine evner på meg. Ingen i hele verden bør unnes den kjeften, utskjellingen og negativiteten en middels bøssebærer utsettes for. De fleste av oss har sett en nettdebatt og hvordan voksne folk oppfører seg der, og det er vel ingen grunn til å tro at disse oppfører seg bedre når de oppsøkes av ubudne gjester i sitt eget hjem.

Det eneste gode argumentet for bøsseaksjon ligger egentlig hos den tyske sosiologen Max Weber (1864-1920): Protestantisk arbeidsetikk. I følge Weber står denne etikkformen særlig sterkt i Norge, og jeg merker også at for eksempel mine svenske venner ikke alltid forstår hva vår «selvtukt til eget beste»-tradisjon faktisk innebærer. Som god nordmann ser imidlertid jeg at akkurat dette er et godt argument for å la våre ungdommer, og ikke minst våre konfirmanter, læres opp til å gjøre et ærlig arbeidsslag – selv om dette tidvis er ubehagelig. Det er det mye god læring i. Jeg mener imidlertid ikke at det i seg selv gir grunn til å sette opp et ressursapparat som er fullstendig unødvendig i dagens samfunn, da det fins så mange aksjonsformer som er bedre enn bøssebæringa.

Til slutt vil jeg likevel oppfordre alle til å ta godt imot bøssebærerne de eventuelt får på døra – både i oktober og i april. Dette er mennesker som gjør en god jobb og ikke fortjener å bli møtt av potensielle nettroll. Ta gjerne fram mobilen og vis dem at du vippser til formålet – og slik setter pris på at det støttes. Så kan vi heller bruke perioden mellom oktober og april til å jobbe med kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen og generalsekretær Dagfinn Høybråten i Kirkens Nødhjelp for å overbevise dem om at vippsaksjon, TV-overføringer og auksjoner er bra, mens tradisjonen med bøsseaksjoner nå har utspilt sin rolle.

Kommentarer til denne saken