Burde ikke de som jobber i de mest samfunnskritiske yrker også være de som tjener mest?

Per Henrik Mørk.

Per Henrik Mørk. Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.I disse dager åpnes samfunnet vårt sakte men sikkert opp for våre normale aktiviteter. Med skrekkblandet fryd legges det til rette for å kunne samles et 50 – talls mennesker i samme lokale, forutsatt at de vanlige sikkerhetsrutiner i forhold til smittevern ivaretas. Flere og flere kommer tilbake til sine faste og vante jobber, og godt er det.

Ettertanke

Pandemien bør likevel mane til ettertanke.

Er det riktig at de yrkesgruppene som er de mest samfunnskritiske i en krise, samtidig (med få unntak) er de dårligst betalte? Er det rettferdig at for eksempel renholdsarbeidere ligger på 306 – plassen av 335 yrkesgrupper i vårt samfunn? Vi snakker om lønna, og vi snakker om de som vasker golvene, doene og kort sagt holder rent både i det offentlige og privat næringsliv. Det er oftest denne gruppa som blir permittert eller oppsagt først når man går til innskrenking og effektivisering, både i offentlig og privat sektor.

Og at vi har bruk for denne yrkesgruppa har vi vel fått synliggjort ganske tydelig og dramatisk i disse dager??

Mitt (og mange med meg) sitt spørsmål er:

Burde ikke de som jobber i de mest samfunnskritiske yrker også være de som tjener mest? Nivået på lønna burde jo avspeile hvor viktig og hvilken status yrket har i samfunnet... men gjør det det? Etter min menig er det nesten motsatt, noe plasseringen i statistikken bekrefter. Hvorfor er det slik, og bør det fortsette på samme viset etter at denne krisa er over? Det underlige er at nesten alle yrkene vi i disse dager må erkjenne at samfunnet ikke kan klare seg uten, det er nettopp slike lavstatusyrker der dårlig lønn og dermed anseelse er fellesnevneren.

Nå er det selvfølgelig mange momenter som avgjør hvilket nivå lønningene er på i vårt samfunn. Et av disse er utdannelse. Det kan likevel ikke anses som annet enn blodig urettferdig når forskjellen er så stor som den er i dagens samfunn. I mitt innlegg har jeg konkretisert renholdsyrket. Eksemplene på de andre yrkesgruppene vi ikke kan klare oss uten er mange og synes unødvendig å rippe opp i.

Hva så?

Ja, spørsmålet blir til syvende og sist, hva så? Hva kan vi som enkeltpersoner gjøre for å bøte på denne åpenbare urettferdigheten?

Det enkleste må jo være at vi (i alle fall de som er enige med meg), viser det når vi ved valg skal stemme på de som arbeider for å minske forskjellene i samfunnnet vårt og som arbeider for et mer rettferdig arbeidsliv.

Fordi alt skal være billig?

Litt vanskeligere blir det nok for mange når vi må begynne å tenke gjennom hvorfor alt skal være så billig? Statistisk sett har det norske folk i gjennomsnitt aldri hatt så mye penger mellom hendene som nå. Likevel har vi vel aldri før vært så opptatt av at alt skal være så billig som mulig. For at næringene skal kunne levere så billig som vi krever må de kutte kostnader. Det betyr nesten utelukkende å ta bort de yrkesgruppene vi i disse dager har fått dokumentert er de viktigste for at samfunnet skal kunne fungere. Da nytter det ikke for oss andre å klappe i hendene. Vi må være solidariske i den rette betydningen av ordet, og det vil faktisk koste, ikke bare i kroner og øre men også i vår bevissthet.

Konklusjon:

Hvis vi som enkeltpersoner skulle ha et ønske om å være med på å forme fremtiden i vårt samfunn til noe som er bedre og mer rettferdig, da må vi benytte anledningen nu! Aldri har mulighetene vært større enn akkurat nu.




Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken