I mine yngre dager hadde jeg gleden av å jobbe i den europeiske studentorganisasjonen. På et av seminarene kom jeg i kontakt med en polsk student, som etter at jeg avslørte mitt hjemland repliserte: Narvik!! Frie polske styrker utgjorde, sammen med britiske og franske, den allierte støtten til norske 6. divisjon under ledelse av General Fleischer. Nå var nok den polske studenten over gjennomsnittet historieinteressert, men gitt relevansen av Narvik våren 1940, er det besynderlig å observere hvilken status Narvik har i utlandet sammenlignet med i Norge.

Statsminister Jonas Gahr Støre påpekte det samme da han var gjest hos Lindmo (3. desember); Narvik har en større plass i Frankrike enn i Norge. Blant annet illustrert gjennom et eget monument i den franske hovedstaden ved det passende navnet Place de Narvik. At malmbyen har en betydelig rolle i fransk historie, kommer av Fremmedlegionen og Alpejegernes avgjørende innsats under krevende forhold. Frankrike har tradisjon for å minnes sine krigshelter, og særlig viktig er 2. verdenskrig. Ydmykelsen og traumet som fulgte av okkupasjonen har satt dype spor i den franske nasjonen. Narvik representerer et hederlig unntak fra følelsen av underlegenhet i møte med Nazi-Tyskland.

Også i Storbritannia har Narvik en vesentlig plass i historiebøkene. Mest på grunn av den britiske marinen. For britene refereres sjøslagene 10. og 13. april 1940 til som The battle of Narvik. Det skyldes seieren mot den tyske kriegsmarine, med påfølgende sjøherredømme i og rundt byen. Det var avgjørende for å sikre de allierte landstyrkenes evne til å operere effektivt (så hører det med til historien at britenes landstyrker spilte en vesentlig mindre rolle).

Felttoget i Narvik er og burde være en nasjonal fortelling, ikke en regional. All den tid Paris har etablert et monument for Narvik, hvorfor i all verden har vi ikke fått til det samme i Oslo?

Eirik Løkke

Mye av årsaken til at slaget om Narvik har forårsaket internasjonal oppmerksomhet, beror selvsagt på at slaget var Hitlers første nederlag. Men vel så viktig var tidspunktet slaget ble utkjempet på. I april 1940 var verdens øyne rettet mot Narvik, som på det tidspunkt utgjorde sentrum for de globale krigshandlingene. Det er fascinerende å lese New York Times sine originale artikler (især krigskorrespondent, Harold Callender) som gir et unikt tidsbilde på hvordan Narvik ble globalt episenter for kampen mot nazismen. Det var først i midten av mai, da Wehrmacht angrep Belgia, Nederland og Frankrike, at fokus skiftet. Skiftet gjorde også krigslykken i Norge, ettersom britiske og franske styrker ble evakuert for å forsvare kontinentet. Men det var altså etter at norske, franske, polske og britiske styrker gjenerobret Narvik 28. mai – datoen Nazi-Tyskland opplevde sitt første militære nederlag.

For all del. Det ble en bitter seier, ettersom Norge kapitulerte allerede to uker senere, men det devaluerer på ingen måte de norske styrkers bragd. Narvik var det store unntaket i den norske krigsmotstanden våren 1940. Under ledelse av General Fleischer var 6. divisjon den eneste avdelingen i Norge som greide å føre offensive kamper mot Nazi-Tyskland. Riktignok var de allierte og norske styrkene tallmessig overlegne, men måten General Fleischer forvaltet det militære lederskapet på, vitner om en usedvanlig kompetent feltherre. Fleischers skjebne var i så måte en tragedie for nasjonen.

Mange, særlig i Nord-Norge, har vært av den oppfatning at krigen i nord til dels er glemt. Man kan avvise dette som sedvanlig mindreverdighetskomplekser fra landets nordlige landsdel, bortsett fra at kritikken treffer ganske godt. Norsk krigshistorie domineres av Max Manus, Kjakan Sønsteby, Oscarsborg – og ikke minst – senkningen av Blücher. Det reflekteres i populærkulturen. Og selv om det er liten grunn til å hevde at krigen i nord er fortiet, så er det liten tvil om at innsatsen er underkommunisert. Noe av forsømmelsen vil Erik Skjoldbjærgs film, Kampen om Narvik, bøte på. Filmen, som kostet nærmere 100 millioner å produsere, skulle egentlig ha premiere i romjulen, men er av forståelige grunner utsatt. Det er vanskelig å overvurdere hvordan populærkulturen påvirker vår nasjonale arv, gjennom å definere våre kollektive fortellinger. Skjoldbjærgs film er et særs velkomment bidrag til å fremheve innsatsen til norske (og allierte) styrker våren 1940.

Og for å poengtere: Felttoget i Narvik er og burde være en nasjonal fortelling, ikke en regional. All den tid Paris har etablert et monument for Narvik, hvorfor i all verden har vi ikke fått til det samme i Oslo?

Verdien av å fremheve bragden i Narvik i 1940 har også en sikkerhetspolitisk verdi; det viser betydningen av allianser. Den historiske erfaringen av å kjempe sammen med demokratiske nasjoner i møte med tyranniet, var et viktig fundament for norsk medlemskap i NATO. Dette fellesskapet er fremdeles viktig å kultivere. For Norge innebærer det blant annet å invitere allierte til øvelser så ofte som mulig.