De som bygde lan­det

TAKK FOR ALT: Polske Wojciech i arbeid på en bolig i Tromsø. I overskuelig fremtid må vi klare oss uten sterke hender fra Øst-Europa. Det får dramatiske konsekvenser. Foto: Nordlys, arkiv

TAKK FOR ALT: Polske Wojciech i arbeid på en bolig i Tromsø. I overskuelig fremtid må vi klare oss uten sterke hender fra Øst-Europa. Det får dramatiske konsekvenser. Foto: Nordlys, arkiv

Av

Over nat­ta har vi mis­tet nær all uten­landsk ar­beids­kraft. Det er kan­skje på tide at vi for­sø­ker oss på litt ær­lig ar­beid.

DEL

KommentarTorsdag i forrige uke landet et fly fra Gdansk i Tromsø. Frivillige kommuneansatte med smittevernutstyr kom om bord, og informerte om at passasjerene måtte i to ukers karantene. De hadde ikke fått noen informasjon før avgang. Det ble amper stemning, og endte med at flyet returnerte til Polen. I seteradene satt det ikke bare vinterturister, Polen har vinter i massevis. Dette flyet har vært livlinen som holdt oppe en hektisk byggeaktivitet i Tromsø. Lavpriskjeden Wiss Air har flydd inn tømrere, betongarbeidere og andre fagfolk som gjerne jobber seks uker på, to uker av på byggeprosjekt i byen. For når den tid kommer kan ikke min generasjon skryte på seg at vi bygde landet. I beste fall pusset vi opp hytta. Det er utenlandsk arbeidskraft som bygger skolene vi går på og sykehjemmene vi skal legges inn på.

Det var al­le­re­de van­ske­lig nok å lok­ke øst­eu­ro­pe­er­ne til Norge. De siste åre­ne har løn­nin­ge­ne økt kraf­tig i Po­len, Lat­via og Li­tau­en. Sam­ti­dig har den nors­ke krona blitt sta­dig mind­re verdt. Nå stu­per den, og du må i skri­ven­de stund be­ta­le 11,50 for 1 euro. Det be­tyr ikke bare at det var like greit sy­den­tu­ren ble kan­sel­lert. Det be­tyr også at uten­lands­ke ar­beids­ta­ke­re i Norge får sta­dig mind­re i løn­nings­po­sen. Noe måt­te gjø­res, og nå er det for sent. Den siste uka har be­man­nings­by­rå­er opp­levd at fle­re ga be­skjed om at de ikke kom til­ba­ke til Norge. Det fris­tet lite å kom­me hit, sit­te to uker i ka­ran­te­ne, jobbe fire uker, og der­et­ter ri­si­ke­re en hel fri­pe­ri­ode i ka­ran­te­ne hjem­me i Lat­via. Og det for­ut­satt at fa­mi­li­en over­ho­det lot dem rei­se til et av kon­ti­nen­tets mest ko­ro­na-in­fi­ser­te land. Nå kan de ikke kom­me selv om de vil. Alle Schen­gen-land sten­ger gren­se­ne.

Kon­se­kven­se­ne er van­ske­lig å ta inn over seg. Det kom­mer unn­tak for trans­port, men til­gan­gen på byg­ge­va­rer er al­le­re­de sterkt be­gren­set. De pro­du­se­res i for­svin­nen­de grad i Norge. Uten byg­ge­va­rer har tøm­rer­ne lite å ta seg til, og de sit­ter uan­sett i Lat­via, Po­len og Li­tau­en. Uten tøm­re­re blir det ikke noe bygg hvor rør­leg­ger­be­drif­te­ne kan gjø­re job­ben sin. Om ikke rør­leg­ger­be­drif­te­ne får gjort job­ben sin, må også elek­tro­mon­tø­re­ne og blik­ken­sla­ger­ne vente. Og så vi­de­re. Det­te kom­mer til å ram­me blindt i alle ledd av byg­ge­bran­sjen. Ti­tu­se­ner kom­mer til å bli per­mit­tert. Halv­fer­di­ge pro­sjekt blir stå­en­de mens ut­byg­ger­ne sit­ter med gjeld til øre­ne, og sak­te tip­per over som gi­gan­ter på leir­føt­ter. Le­ve­ran­dø­rer får ikke be­talt og går i sin tur kon­kurs. Slik kan vi fort­set­te. Alt for­di nord­menn har glemt hvor­dan vi bru­ker ham­mer og sag.

Når den tid kommer kan ikke min generasjon skryte på seg at vi bygde landet. I beste fall pusset vi opp hytta.

Torkil Emberland, Nordlys

Det­te va­rer ikke evig, sier man­ge. Men det kan få ring­virk­nin­ger som va­rer len­ge. Hvor­dan er ver­di­en på krona når ko­ro­na-kur­ve­ne fla­ter ut og gren­se­ne igjen åp­ner? Er det fort­satt fris­ten­de for en lat­visk hånd­ver­ker å lang­pend­le til Norge? El­ler har han fun­net et bedre livs­grunn­lag hjem­me? In­gen sam­funn byg­get på and­res ar­beids­kraft har klart seg i leng­den. Ro­mer­ri­ket falt. Føy­dal­sam­fun­net ble av­vik­let som føl­ge av Svartedauen. Ko­ro­na kan bli en i over­kant kraf­tig dytt for en len­ge på­krevd end­ring i hva vi an­ser som ær­lig ar­beid.

For nå tren­ger vi ikke fle­re øko­no­mer og sam­funns­vi­te­re som kan for­tel­le oss at vi har et pro­blem. Det vi tren­ger nå er ung­dom­mer som kan løse pro­ble­met. Strengt tatt treng­te vi dem for fem år si­den. Men da var det fort­satt en grunn­hold­ning om at elek­tro, rør­fag og bygg­fag på vi­de­re­gå­en­de var opp­be­va­rings­plas­ser for dem som el­lers ikke ville klart seg gjen­nom et an­net ut­dan­nings­løp. De siste åre­ne har yr­kes­fa­ge­ne fått et løft. Dels vil­let po­li­tikk og en­ga­sjer­te læ­re­re, dels for­di det fak­tisk er svært at­trak­ti­ve ut­dan­nel­ser med gode ut­sik­ter. Når vi er på vei ut av kri­sen er det et­ter alt å døm­me med en enda fat­ti­ge­re fyl­kes­kom­mu­ne, og fær­re be­drif­ter som kan ta imot lær­lin­ger. Det må ikke føre til ned­skjæ­rin­ger i klas­se­rom­me­ne og dår­li­ge­re til­bud. For nå tren­ger vi folk som vet opp ned på en ham­mer. De skal nem­lig bygge lan­det.

Det­te inn­leg­get ble først pub­li­sert på Nord­norsk de­batt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags