Med barneøyne...

Av
DEL

MeningerJeg var en gang et barn. Til tider irriterende veslevoksen i all min uvitenhet. I dag er jeg voksen av alder, men i enkelte tilfeller mer barn enn den gang da (ikke barnslig. Gud forby!). Veslevoksen som jeg var, hadde jeg store ører og øyne som samlet og lagret all den innputten voksenverdenen ubetenksomt sendte mot meg. Mine meninger og oppfatninger var mer basert på intuisjon og følelser enn logisk rasjonell refleksjon. Altså – ganske typisk for min alder og ingen kan bebreide barnet jeg var. Den eneste urokkelige overbevisningen jeg hadde, var at jeg ikke ville bli voksen. Voksenlivet var forvirrende. Og pinlig. Voksne var dømmende, intolerante og fantasiløse og jo eldre de ble, jo trangere ble deres horisonter (men snille, gavmilde og glade i barn). Det som av og til opprørte meg, var den utålmodige nedlatenheten de kunne vise unger som prøvde å orientere seg i verden. Min mor hadde et yndlingsuttrykk som skulle forklare og trøste: «Kua har glemt at den var kalv».

Voksen av år som jeg er, er barnet i meg ikke lenger forvirret, men rasende. Rasende på nedlatende voksne som finner glede i å håne og trakassere barn. Håne barn for deres engasjement og framtidsangst. Disse voksne kan ikke unnskyldes med at hjernen deres enda ikke er fullt utviklet og derfor ikke ser konsekvensene av impulsivitet og tankeløshet. Nei. Disse «kuene» av alle kjønn og politiske oppfatninger og religiøs overbevisning, gjør den samme oppdagelsen som de mer siviliserte av oss: Det er lettere å håne enn å komme noen i møte. Men jeg er av den tro at for det store siviliserte flertall, vil en slik negativ impuls være flyktig og forbigående. Humanitet og tenkeevne vil kobles inn. Er det f.eks. mange her i landet som beundrer den oransje gærningen i Det Hvite Asylet? Tror ikke det. Dessverre tilhører de anstendige «Den Tause Majoritet» (DTM), og derfor får brølapene lov til å skape et vrengebilde av samfunnet, og avlede ethvert forsøk på sivilisert samtale.

Små barn snakker ikke mye med hverandre, men de er avhengige av andres nærhet for å kunne være trygge og pludre i sin egen verden.

Brølapene i trærne brøler. Det er naturlig for arten, og nødvendig for å skape samhold. Parallellene til vår egen art, klarer DTM å se selv. De andre vil lese det ovenstående med røde øyne.



Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags