Det bør ikke bli en kamp om sannheten

Karl-Wilhelm Sirkka, tidligere Høyrepolitiker, statssekretær, næringslivsleder

Karl-Wilhelm Sirkka, tidligere Høyrepolitiker, statssekretær, næringslivsleder Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Fredag 7. august besøker Sannhets- og forsoningskommisjonen «Snubba Dagen» som arrangeres på Snubba Grendehus i Evenes. «I løpet av arrangementet vil det bli mulighet til å dele sin historie med kommisjonen» heter det i en kunngjøring fra kommisjonssekretariatet ved UiT. Det pågår som kjent, et arbeide i kommisjonen med innsamling av personlige historier i form av «intervjuer for å dokumentere fornorskingens virkninger».

Med mandat fra Stortinget 14. juni 2018 skal kommisjonen granske fornorskningspolitikk og «urett begått mot samer, kvener, norskfinner og skogfinner», foreslå «tiltak for videre forsoning» og «legge frem forslag til tiltak som kan skape større likeverd mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen». Det siste innebærer at kommisjonen også må kikke nærmere på og mene noe om den innebygde uretten i dagens såkalte samepolitikk.

Mange stiller seg spørsmålet om det blir en kamp om sannheten i kommisjonen? Det må unngås, men det er flere grunner til at problemstillingen reises. Mer om dette nedenfor.

Det var Samisk kirkeråd og Sametinget som for en tid tilbake lanserte forslaget om å etablere en samisk sannhetskommisjon. Kirkerådet la den gang ikke skjul på sitt politiserende og ideologiserende engasjement. ”Å bryte ettervirkningene av historisk kolonisering og undertrykking krever konkrete tiltak», uttaler generalsekretær Tore Johnsen i Samisk Kirkeråd i en pressemelding 15. juni 2016 fra Den Norske Kirke publisert i nordnorsk presse.

Er de særrettighetene som er tildelt en bestemt identitets- og tilhørighetsgruppering av norske statsborgere, som i varierende grad er av samisk avstamning og integrert i storsamfunnet, egentlig rettigheter, og ikke særrettigheter?

Spørsmålet er relevant fordi kommisjonsleder Dagfinn Høybråten skaper i en avisartikkel 9. mai, usikkerhet om hvordan Stortingets oppdrag om granskning egentlig er å forstå. Høybråten skriver at «Et granskningsarbeid i urfolks- og minoritetssamfunn krever dessuten en særlig bevissthet om maktforhold og hvordan de kan virke inn også på forhold under selve granskingen».

Har Høybråten kommet til at det kommisjonen egentlig skal, det er ikke å granske urett begått mot fire nasjonale minoriteter, men urett begått mot urfolket i Norge og tre nasjonale minoriteter. Har kommisjonen tolket Stortingets oppdrag og gitt seg selv et mandat?

En avklaring om kommisjonens ståsted er nødvendig. Som generalsekretær i Nordisk Råd skrev Dagfinn Høybråten i en fellesartikkel med fiskeri- og samarbeidsminister Elisabeth Aspaker, i nordnorsk presse 20. januar 2016, om «urfolks rettigheter» og retten til «selvbestemmelse og utvikling» for menneskene som er bosatt i Arktisk.

Høybråten rangerer altså nasjonale minoriteter. Hva er «urfolks rettigheter» for noe? En svevende formulering som så absolutt bør utdypes og konkretiseres når begrepet blir brukt slik Høybråten gjør. Hva er «urfolk»? Som kjent eksisterer det ikke noen nasjonal- eller internasjonal felles definisjon av ordet urfolk. Urfolksbegrepet er glidd inn i norsk dagligtale og er etter min vurdering, i økende grad, blitt en belastende realitet i det politiske vokabularet og i ferd med å bli en tvangstrøye i offentlig politikk og forvaltning. Også for sannhets- og forsoningskommisjonen?

Sammensetningen av kommisjonen er kjent. Forskere, fagfolk med UiT-bakgrunn har fått stor plass i kommisjonen. https://www.uit.no/kommisjonen/medlemmer
«Hele 7 av medlemmene er plukket ut fra leiren som mener at samene alene er urfolk, mens den andre leiren ikke er representert i det hele tatt», kommenterte Kvenlandsforbundets leder (nu Norsk-Finsk Riksforbund), Bjørnar Seppola, på Nord Norsk Debatt da kommisjonen ble gjort kjent. Seppola tar her hardt i, men slik opplever han sammensettingen av kommisjonen.

Kommisjonssekretariatet ble lagt til UiT, - også med tung samisk- og sametingskompetanse, opprinnelig i tre stillinger, hvorav en som rådgiver. Rådgiveren er medlem av Norske Samers Riksforbund (NSR), møtte i Sametinget som vararepresentant 2013-2017 for sametingsråd Silje Karine Muotka og har jobbet som kommunikasjonsrådgiver ved UiT. Etter kritikk, besluttet Høybråten at kvensk kompetanse skal inn i sekretariatet. I halv stilling. Om kompetansebehovet i tilknytning til finner og skogfinner, også er dekket ved denne ansettelsen, har jeg ingen formening om.
https://www.uit.no/kommisjonen/sekretariatet

Ikke lett å finne felles sannhet når man kan lage sin egen. Høybråten bør klargjøre hva han mener med «urfolks- og minoritetessamfunnet». «I nord har man samarbeidet over grensen gjennom århundrer, og det finnes et betydelig antall finskættede kvener i Nord-Norge. Man kan på den måten si at Finland har vært med på å bygge det moderne Norge», understreket Finlands ambassadør til Norge, Erik Lundberg, i en kronikk i anledningen Finlands feiring av 100-års jubileum som selvstendig stat 6. desember 2017.

Da kommunal- og regionalminister Solberg (H) fikk godkjent Finnmarksloven og konsultasjonsavtalen mellom Regjeringen og Sametinget, var Dagfinn Høybråten (KrF) arbeids- og sosialminister. Etter at kommisjonen ble opprettet, har statsminister Erna Solberg trappet opp arbeidet med å utvikle «urbefolkningsforpliktelsene våre». Hun gjør som Høybråten, rangerer minoriteter, og hun fremmer lover som skiller på etnisitet med økt urett og mindre likeverd som følgeskade. Hvis Stortinget ikke griper inn, vil Dagfinn Høybråten ut inneværende tiår, ha hendene fulle med granskning av ny urett.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken