Et fortidd ressurs-ran

Av
DEL

LeserbrevI lokalavisa Fremover sto det å lese 13.11. 2015: «Tysk fond kjøper opp fosser i Narvik: - Vi selger ut arvesølvet». Ressursene fra land og vann går ikke til folket som bebor landsdelen, men selges ut av landet. Teaterstykket «Blå Åker» med Hålogaland Teater som ble spilt på Folkets hus i Narvik 03.02 i år får fram hvordan det kan gå når vi lar oss lure. «Blå Åker» er i sannhet en politisk fortelling om ressurs-ran og politisk spill med storkapitalister, her i særlig grad Røkke, men med lokale politikere som aktører. Fisken fra havet ranes fra nordlendingene og fraktes sørover for foredling. Vi her nord må kjøpe den tilbake for dyre penger etter at den har vært på en reise. Kortreist mat blir til mat som har vært på en rundreise. Det er én ting i sakens anliggende, alvorlig nok.
Verre er det at med land og vann som selges ut av landsdelen forsvinner næringsgrunnlaget. Gruvedrift er en annen form for rovdrift på naturen, samt forurensing, men hvor stort er egentlig behovet for mineralene? Påfallende nok stilles det langt svakere krav til rensing, skadebegrensning på omgivelsene og sluttopprydding enn til andre former for næringsvirksomhet. Hvem andre får dumpe forurensende avfall i havet i dag? Hvorfor?
Et møte i Sjømannskirka i Narvik den 14.02. i år hadde overskrift «Gull, gråstein og grums – under falskt flagg», med bokforfatterne Svein Lund og Arne Müller. Naturvernforbundet var arrangør. Vi fikk høre om hvordan gruveindustrien lanserer seg som nødvendig og bærekraftig. De fleste rike mineralressurser er allerede historie, og det blir nå drevet gruvedrift på stadig fattigere malm. Ruinene blir liggende igjen som store står i naturen og havet blir forurenset med gruveavfall. Næring som reindrift og fiskerier blir lidende. Storkapitalen får sitt og naturressursene blir omsatt i kapital som forflyttes langt fra stedet som ga grobunn for kapitalen.
Den delen av naturen som ikke er ødelagt, blir salgsvare for masseturisme. Og nedlagte gruver er jo også noe som kan vises fram. I en kronikk i Klassekampen 14.01 i år sier Bente Aasjord at masseturisme er den nye næringa i rurale områder, og den er nettopp basert på naturressurser og arealbruk. Det Nord-Norge har igjen, er bilder av smellvakker natur på sosiale medier - bilder som skal få flere til å besøke områdene sier Aasjord videre i kronikken. Jeg vil føye til at vi også har igjen søppel etter turistene. Vi har hørt om forurensingen fra cruiseskipene på Vestlandet. Hvordan er det hos oss?
Lokalbefolkninga blir stående med hua i handa. Ranet på naturressurser som tilhører landsdelen fører til at den sosiale bærekraften svekkes mer og mer. Folk kan ikke fortsette å bo i Nord Norge. Resultatet er at folketallet i landsdelen stuper. Senest i dag den 24.02 hører vi på Dagsrevyen at hver tredje ungdom mellom 18-29 år i Troms og Finnmark planlegger å flytte fra landsdelen. Dette alvoret ser jeg aldri at Fremovers faste skribenter: Jarl Hellesvik, Karl Wilhelm Sirkka og Sverre Skjelnes bryr seg om. De velger å se på samene og deres vunne rettigheter som ødeleggende for Nord- Norge. Jeg så heller ikke Fremover på plass under teatret Blå Åker og heller ikke i Sjømannskirka den 14.02. Ikke engang for å fotografere hvem som kom til arrangementene. Mon tro om avisa er til stede onsdag 26.02 på Narvik Bibliotek når professor emeritus Ragnar Nilsen skal foredra om el-kraft-bransjen: «Fra lokalt livsgrunnlag til privatisert business.»

Randi Nymo
Medlem Samepolitisk utvalg Rødt

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags