Da jeg gikk ut fra legekontoret, gråt jeg

Natalie Kløverød opplevde å ikke bli hørt av fastlegen. Da hun flyttet til Narvik og byttet fastlege, opplevde hun for første gang å bli hørt. Hun forteller sin historie i dette leserinnlegget.

Natalie Kløverød opplevde å ikke bli hørt av fastlegen. Da hun flyttet til Narvik og byttet fastlege, opplevde hun for første gang å bli hørt. Hun forteller sin historie i dette leserinnlegget. Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et innlegg om leger, og det er langt som et vondt år. Bare advarer. Det er jo veldig i vinden å være åpen om sine diverse helseproblemer. Jeg har aldri følt noe spesielt behov for å dele akkurat dette, jeg informerer bare folk som kan merke at jeg ikke alltid er i humør, eller i form. Men nå vil jeg dele det likevel. I tilfelle det er flere der ute som er som meg, og som kunne trenge et godt råd.

Jeg har hatt samme fastlege i 21 år. En kvinnelig lege i Larvik. Jeg har ikke vært der veldig mange ganger; når jeg kommer inn døra lurer jeg hver gang på om ho ikke skal spørre hva jeg heter – men det står jo i papirene hennes, så ho trenger vel ikke å spørre om det. Jeg har vært hos legen én gang for å få behandling mot borrelia, da jeg gikk på barneskolen. Det gikk fint. De andre gangene jeg har vært hos legen har stort sett vært fordi jeg hadde mye hodepine.

Legen brukte ikke mange minutter på å diagnostisere meg, da jeg kom dit en eller annen gang i løpet av ungdomsskolen. Ho mente at dette helt klart var jernmangel. Jeg tok blodprøver som bekrefta mistanken, og ble sendt hjem med beskjed om å ta jerntabletter. Jeg spiste jerntabletter, men følte meg ikke noe annerledes. Hverken bedre eller verre. Eller mer opplagt. Jeg tok ny blodprøve som viste at jeg ikke hadde jernmangel lenger. Så da slutta jeg med jerntablettene og tenkte for meg selv at det var vel ikke annet å gjøre med den saken.

Men et par år seinere, da jeg gikk på videregående, begynte jeg å bli veldig trøtt og sliten. Så jeg gikk til legen igjen, og tok opp dette. Jeg nevnte også hodepinen igjen. Ho sa at vi kunne ta blodprøver for jernmangel, og så måtte jeg ta jerntabletter hvis jeg hadde jernmangel. Blodprøvene bekrefta jernmangel, og jeg fikk brev om å ta jerntabletter. Jeg droppa jerntablettene; jeg visste jo allerede at de ikke hjalp meg, de gjorde meg bare dårlig i magen.

Og etter det legebesøket konkluderte jeg med at leger er ubrukelige og jeg gikk aldri dit mer, for noe som helst ... #8230;før etter at jeg var ferdig med bachelorgraden min. Jeg hadde nå helseutdanning selv, hadde lest meg opp om hodepine, og mente at jeg, i likhet med min mor og mormor, hadde migrene. Jeg manna meg opp og gikk til legen, og sa ganske enkelt «Jeg tror jeg har migrene», og forklarte hvordan hodepinene mine arter seg. Svake først, så sterkere og sterkere. Smerten ligger som et bånd over panna, fra tinning til tinning. Da lente legen seg fram i stolen sin, og ga meg et overlegent smil. Ho sa: «Dette er ikke migrene. Migrene er en helt spesiell diagnose som bare noen få pasienter har, og migrene er alltid énsidig; aldri symmetrisk. Nei, dette er nok bare jernmangel. Jeg rekvirerer ei blodprøve til deg, også må du begynne å ta jerntabletter.»

Ho snudde seg tilbake til dataskjermen sin, og jeg kikka bort på bildene på kontorpulten hennes, av hennes datter og sønn. Jeg kjente dem; eller – visste hvem de var er nok mer riktig. Jeg hadde sett dem på skolen som barn. Visste at de var vakre og vellykkede og intelligente. De var alt som jeg aldri kom til å bli. Og der legen satt i stolen sin med ryggen mot meg og rista nesten umerkelig på hodet, så tenkte jeg at ho visste det. Ho visste hvem jeg var, hvordan jeg var, hva som ble hviska bak min rygg i klasserommet, og ho syntes at jeg var en idiot.

Jeg forlot legekontoret og tok blodprøva, som jeg hadde fått beskjed om. Men da jeg gikk ned i parkeringshuset og satte meg i bilen for å kjøre hjem, gråt jeg. I mange minutter før jeg greide å ta meg sammen for å få klarna synet og kjøre hjem trygt. Jeg var så fortvilt, jeg hadde hatt så mye vondt i så mange år; og det var ingen hjelp å få. Smertestillende hjalp heller ikke for hodepinene mine, så det hadde jeg slutta med for lengst ...#8230; Og ikke minst; jeg følte meg så dum. I mangel på hjelp fra legen hadde jeg selv prøvd å finne ut hva som feilte meg; men jeg var tydeligvis helt på villspor. Legens overlegne smil vitna i alle fall om det.

Dette siste legebesøket var på våren. Sommeren kom og gikk, og jeg flytta til Narvik høsten 2017, og begynte å jobbe 100 % som bioingeniør på sykehuslaboratoriet der. Jeg fikk brev om å ta kontroll-blodprøve av jern, og prøva viste at jeg nå hadde bra jernnivå. Ja, på tross av skuffelsen fra legebesøket, så hadde jeg tatt jerntabletter hele sommeren. Men da jeg begynte å jobbe begynte noe å skje. Hodepinene mine, som ellers kom typisk 2–3 ganger i uka, og som regel aldri i helgene, begynte å bli hyppigere. Jeg hadde vondt i hodet hver eneste dag, bare én eller to dager i måneden smertefri. Og jeg bestemte meg for at nok var nok. Jeg skulle gå til legen. En ny lege. Og jeg skulle kreve å bli hørt. Dette var ikke jernmangel.

Så jeg søkte opp alle Narviks leger på legelisten.no og valgte meg den som hadde best omtaler. En «Idar» på Bjerkvik legesenter. Det tar en drøy halvtime å kjøre til Bjerkvik fra Narvik. Litt lengre tid om vinteren. Kollegaene mine syntes at jeg var litt smågal, som valgte å ha en lege «så langt vekk». Men jeg bare smilte fårete og sa at bilen måtte jo få lufta seg litt den også. Jeg brydde meg ikke om hvor lang tid det tok å kjøre, eller hvor mye det kosta. Det eneste jeg brydde meg om var å bli hørt, og få hjelp.

Den første legetimen ble ikke med Idar, for alle timene med ham var fullbooka. Da jeg møtte opp på legesenteret ble jeg sendt inn til en turnuskandidat som jobba der en periode. Det var høsten 2017. November, tror jeg. Det første ho sa, var: «Begynn å føre hodepinedagbok!» Ho skrev en resept på migrenemedisiner til meg, bestilte litt diverse blodprøver, og vi avtalte ny time om noen uker. Jeg var helt fra meg av lykke da jeg forlot legekontoret den dagen. I utgangspunktet hadde jeg vært nervøs for å treffe en lege som ikke var den jeg hadde pekt meg ut, og attpåtil var ho kvinnelig – som min lege fra Larvik. Men ho overraska stort; ho lytta og lot meg fortelle ferdig uten å avbryte meg midt i ei setning (som Larvik-legen alltid hadde gjort), og da jeg var ferdig med å fortelle tok ho seg tid til å lese seg opp om forskjellige medisiner og vurdere hva vi skulle gjøre. Samme dag lasta jeg ned en app som het «MigraineBuddy», og begynte å føre logg for hver eneste hodepine, i den appen.

Jeg prøvde migrenemedisinene, men de hjalp ingenting. Da jeg kom til neste legetime fant turnuskandidaten en annen migrenemedisin som jeg kunne prøve. Den hjalp ikke den heller. Til neste legetime var ikke turnuskandidaten der lenger; ho hadde slutta. Så isteden traff jeg en annen, mannlig lege. Han hadde åpenbart ikke lest noe info om meg eller journal fra mine tidligere legebesøk, for han ante ikke hvorfor jeg var der. Så jeg fortalte hele hodepine-historien om igjen. Det første HAN sa, var; «Er du sikker på at dette ikke er jernmangel? Du har jo ganske lave jernverdier ..." Akkurat der og da var det nesten så jeg begynte å gråte igjen. Jeg kunne ikke fatte at jeg skulle bli sittende fast i den mølla der ... igjen! Men jeg tok meg sammen, og tenkte at «nordlendinger er folk med krav – jeg kan også ha krav». Så jeg sa at jeg bestemt mente at det ikke var jernmangel, og forklarte hvorfor. Legen godtok forklaringa, om enn noe i tvil, og skrev resept til meg på atter en ny migrenemedisin. Etter denne legetimen begynte jeg også på jerntabletter igjen; jeg tenkte at «hvis han ikke tror på det jeg sier, så skal jeg la blodverdiene få tale for seg».

De neste legetimene foregikk omtrent likedan. Treffe ny lege, forklare situasjonen, få resept på nye medisiner, ta blodprøver. Varierende effekt av medisinene, men ingen stor forbedring. Det ble sendt henvisning til nevrolog, men nevrologen sendte brev tilbake om at jeg måtte prøve mer medisiner før nevrologisk undersøkelse kunne bli aktuelt. Jeg fikk også henvisning til MR av hode og nakke, som kom tilbake negativ; alle blodårer, sener, muskler og hjernen så helt normal ut.

Så fikk jeg time hos Magnus Kartevold. I likhet med de forrige legene jeg hadde truffet, hjalp han Idar med å få pasientkabalen til å gå opp. Jeg visste hvordan regla gikk med å forklare hva som feilte meg, så jeg skrev et dokument på forhånd, som jeg tok med til legesenteret. Da jeg møtte ham i gangen smilte han bredt, tok hånda mi og sa; «Hei, vi har vel møttes før?" "Ja», svarte jeg; " ... men ikke her.» Vi jobba begge på sykehuset, jeg kjente igjen navnet hans derfra, så vi hadde nok hilst i gangene der. Men som lege og pasient var vi ukjente med hverandre.

Vi gikk inn på kontoret og han spurte «Hva kan jeg hjelpe deg med?". Jeg dro to dokumentmapper opp av sekken, én kopi til ham, og én til meg. I word hadde jeg laga en tabellversjon av hodepinedagboka som jeg førte, og det var denne jeg ga ham nå. I tillegg hadde jeg skrevet en notis med «bakgrunnshistorie» og hvordan hodepinene mine arter seg.

«Åpne bunken der som post-it-lappen med navnet ditt på er», sa jeg. «Du kan følge med i teksten, også leser jeg høyt.» Jeg følte meg som om jeg var på barneskolen igjen, og leste høyt fra hjemmeleksa, der jeg satt og leste opp teksten som jeg selv hadde skrevet dagen før. Da jeg var ferdig satt han med et imponert uttrykk i ansiktet. «Ja, du har virkelig gjort jobben her», sa han. Imidlertid var det ikke annet å gjøre den legetimen, enn å konkludere med at den forebyggende medisinen jeg gikk på da, heller ikke hadde hjulpet. Han rekvirerte nye medisiner, og vi avtalte ny time etter noen uker.

Den nye medisinen, Topimax, var en slags epilepsimedisin. Den hjalp heller ikke noe, men før neste legetime skjedde det noe underlig. Jeg var hodepinefri i 3 dager – i strekk! Dette var ny rekord av året, og vi var nå i april. Derfor ble Magnus og jeg enige om å øke dosen av Topimax; for å se om det faktisk var medisinen som hadde hjulpet, og ikke bare et lykketreff. Han ringte nevrolog etter at jeg forlot kontoret, for å forsikre seg om at det faktisk var trygt å sette meg på så høy medisindose av Topimax. Nevrologen godkjente dette, og jeg økte til 1,5 gang maksdose av Topimax. Effekten av det merka jeg ganske fort. Den medisinen er av typen «har kraftige bivirkninger». Jeg siterer fra pakningsvedlegget; «Selvmordstanker og -atferd er rapportert under behandling med antiepileptika. Enkelte pasienter, særlig de med predisposisjon for nefrolitiasis, kan ha økt risiko for nyrestensdannelse og assosierte tegn og symptomer som nyrekolikk, nyresmerter eller smerter i flanken. Topiramatbehandling er assosiert med hyperkloremisk metabolsk acidose uten aniongap.» Kort fortalt kan du ødelegge synet, nyrene, du kan bli alvorlig syk, og til og med ta selvmord, av dette medikamentet.

Heldigvis merka jeg ikke noe til noen av disse. Men hukommelsen min forsvant, mer eller mindre. Jeg måtte ta fram mobilen og ta lydopptak av ting jeg måtte huske, og jeg skrev ned alt mulig. Jeg kunne glemme å ta med lommeboka når jeg skulle til butikken og handle. Jeg glemte oppgaver som jeg skulle gjøre på jobben, og måtte ha egen sjekk-liste som jeg kryssa av på hver gang noe var gjort. Hodepinene varte lenger enn noen gang før; i gjennomsnitt ca. 80 timer. Mange ettermiddager kom jeg hjem fra jobb og la meg rett i senga; lå der og sov til midnatt, var våken i et par timer, og gikk og la meg igjen. Stakkars bikkjene fikk ikke mye av tida mi da. Jeg sa unnskyld til dem hver dag.

Til neste legetime ble vi heldigvis enige om at jeg helt klart burde slutte med Topimax. Jeg hadde nå prøvd omtrent alle migrenemedisiner som finnes på markedet. Men lege Magnus fortalte at nevrologen hadde anbefalt en annen medisin, hvis Topimax skulle vise seg ikke å hjelpe. Dette var Sarotex, en depresjonsmedisin. Sarotex kunne hjelpe forebyggende for pasienter med «atypisk migrene eller kronisk spenningshodepine». Venner og kollegaer var svært skeptiske til Sarotex; de mente at det var en grusom medisin med veldig mange bivirkninger. Men jeg hadde lest pakningsvedlegget, som jeg gjør med alle medisiner før jeg putter dem i meg, og visste at bivirkningene til Sarotex overhodet ikke kunne måle seg med bivirkningene av Topimax. Sarotex hadde bare små, «vennlige» bivirkninger. Reversible bivirkninger, som kvalme, aggresjon og depresjon (ironisk nok). Ikke noe permanent nyreskade eller ødelagt syn.

Men før jeg rakk å begynne på denne tok jeg nye blodprøver. Jeg ble stukket av en av mine kollegaer, og vi kom i prat om hodepinen. Ho mente at jeg absolutt måtte prøve kiropraktor. Dette hadde ho prøvd selv, og det hadde hjulpet henne masse. Jeg var veldig skeptisk til kiropraktor. Men når sant skal sies var jo de fleste medisinene allerede prøvd, og jeg hadde ikke så mange behandlingsmuligheter igjen. Kollegaen min sa «I din situasjon, så synes jeg at du skal prøve ALT. Alt som kan ha mulighet til å hjelpe deg. Du må bare gi det en sjanse.» Så da booka jeg time hos kiropraktor Silje Ravn, som jeg hadde fått anbefalt.

Kiropraktoren undersøkte meg fra topp til tå. «Bøy hodet så langt du kan den veien. Kjennes dette annerledes ut på høyre og venstre arm? Hold armene rett ut til siden.» Da ho var ferdig med undersøkelsen lente ho seg tilbake i stolen sin og fikk en liten tenkefure mellom øyenbryna. Ho sa at det meste ho hadde funnet var jo negativt; normalt, med andre ord. Det var ikke mye spenninger i meg. Men ho hadde funnet noe stivhet bakerst i nakken, akkurat der hodeskallen slutter og nakken begynner. Så ho sa at vi kunne jo prøve å jobbe litt med det. Ho trykket fingrene inn på de punktene som var knytt, og holdt i ro. Noen av kjevemusklene mine fikk samme behandling, for jeg hadde fortalt at jeg gnisser mye tenner om natta. Det var vondt. Jeg fikk tårer i øynene. Men jeg tenkte tilbake på rådet fra kollegaen min, og tenkte at jeg måtte bare PRØVE. Prøve ALT. Så jeg bestilte to nye timer uka etter, selv om det ikke virka som om kiropraktoren hadde særlig mye tro på at behandlinga hennes ville gjøre meg bedre. Men jeg ville prøve. Jeg ønska selv å fortsette behandling hos henne. Så da gjorde vi det.

Resten av den dagen sov jeg. Jeg følte meg normal, men noe i meg var tydeligvis helt utslitt, for jeg sov og sov og sov og følte meg aldri opplagt. Og dagen etter skjedde det noe fantastisk. Jeg var på jobb; og jeg fikk IKKE vondt i hodet! De to neste ukene, som jeg fortsatte med kiropraktorbehandlinger, fikk jeg mindre og mindre hodepine. Til slutt bare 2 ganger i uka; og gjennomsnittsvarighet på knapt 9 timer. Det var ny rekord siden jeg begynte å føre hodepinedagbok. Men likevel; jeg hadde begynt på Sarotex samtidig som første behandling hos kiropraktor. Så hvilken av de to som hjalp meg visste jeg jo egentlig ikke. Men planen var klar; jeg skulle på ferie til Larvik og så til Sverige, og bli borte i 4 uker. I løpet av disse fire ukene ville jeg ikke gå noe mer til kiropraktor, men medisinene ble jo med i ryggsekken.

Utover ferieukene kom hodepinene tilbake, ble hyppigere og hyppigere og varte lenger og lenger. Konklusjonen var klar. Det måtte være kiropraktoren som hadde hjulpet meg; ikke medisinene. Rett etter at jeg kom tilbake fra ferie hadde jeg ny legetime med Magnus Kartevold. Jeg fortalte ham om kiropraktoren, og vi studerte hodepinestatistikken min sammen. Han ble rent imponert (igjen) over hvor god kontroll jeg hadde på medisinene mine og hvordan hodepinene mine utvikla seg over tid. Jeg tror nok han syntes at jeg var en veldig engasjert pasient, som var opptatt av å få til ting best mulig for meg selv. Og det var jeg jo. Jeg gjorde gjerne jobben; helsa mi ble et samarbeidsprosjekt mellom oss to. Jeg følte ikke at han syntes synd på meg; det var nesten som om vi var kollegaer (som vi også på en måte var, med tanke på at vi begge jobba på sykehuset), som sammen (tverrfaglig, heter det på fint) prøvde å knekke ei medisinsk nøtt. Da han oppdaga uka med bare 2 hodepineanfall i dokumentmappa ble han helt fra seg, og smilte fra øre til øre. Han planta fingeren på tallet og sa at «dette er jo fantastisk!» Og det var jeg helt enig i. Vi ble enige om at jeg skulle fortsette å gå til kiropraktoren, ta minst to behandlinger i uka, for å bekrefte at det var dette som hjalp meg.

Resultatet av kiropraktorbehandlinga ble som forventa. Som før ferien ble hodepinene mindre og mindre påtrengende, de ble færre og varte kortere. Jeg slutta å ta Sarotex. Faktisk slutta jeg med alle medisiner. Henvisning til nevrolog var ikke lenger nødvendig; jeg var blitt bedre. Nesten bra. Selv om jeg innser jo, at jeg må fortsette å få behandling hos kiropraktor. Kanskje resten av livet. Siste legetime med Magnus Kartevold ble 16. august. Vi var begge fornøyde med hvordan ting hadde endt opp for meg; at jeg kunne være bra, uten å ta medisiner. Igjen ga han meg masse komplimenter for hvordan jeg selv hadde tatt tak i min egen situasjon, loggført alle hodepiner og laget statistikk som viste tydelig hva som fungerte og hva som ikke gjorde det. Han sa at han «hadde jo nesten ikke gjort noen ting; det var jo jeg som hadde funnet løsningen». Han var veldig ydmyk, og virka så glad på mine vegne.

Men uansett hva Magnus Kartevold måtte mene om saken, så er faktum her er at jeg ville ikke ha klart dette uten hjelp. Mange ville her takke Gud. Det gjør ikke jeg; Gud har ingenting med dette å gjøre. De som har noe med dette å gjøre, er legene jeg ble behandla av, kiropraktoren, kollegaene mine, og meg selv. Så jeg vil heller takke dem. Kiropraktor Silje Ravn. De diverse legene jeg traff på Bjerkvik legesenter. Magnus Kartevold. Han er den av legene som jeg har truffet flest ganger, og som jeg også fikk best inntrykk av. Måten han behandla meg som pasient var helt unik; alltid med et smil og tanker om problemløsning og nye idéer. Han var alltid overbevist om at jeg skulle bli bra. Om at vi skulle ordne det. Jeg er ikke smertefri enda. Men jeg tror jeg kan bli det. Permanent smertefri. Det ville være en helt utrolig følelse.

Så jeg antar at poenget her, er (etter en lang og svært så utfyllende tekst); vær engasjert i din egen helse. Hjelp deg selv. Hjelp legen din. Finn rett lege for deg; kanskje du må bytte lege, hvis legen din ikke vil hjelpe deg. Og for all del; prøv kiropraktor eller andre manuelle eller alternative behandlingsmetoder, hvis du tror at det kan hjelpe deg. Det koster, ja, men det er så absolutt verdt det hvis det faktisk hjelper. Dette er min tanke om leger. Jeg sender dem alle en takk (vel, ikke fastlegen fra Larvik, da; ho har jeg fortsatt ingenting til overs for). 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags