Bygging av jernbane fra Fauske til Tromsø med sidespor til Harstad er igjen kommet på den politiske dagsorden. Spørsmålet ble sist utredet i 1992, før det i 1981. Det er ikke tale om en konsekvensutredning denne gangen. I brev av 24. november ber Samferdselsdepartementet Jernbanedirektoratet «utarbeide et oppdatert kostnadsanslag for en ny jernbanestrekning Fauske – Tromsø».

Jeg har et positivt inntrykk av samferdselsministeren og oppfatter han som en ærlig og fornuftig mann. Men i denne saken stiller jeg meg spørrende til hvordan han egentlig tenker. I 1992 konkluderte man med at det ikke ville være samfunnsøkonomisk lønnsomt å videreføre jernbanen nordover. Kostnadene var for høye i forhold til det man fikk igjen. Hva som er logikken bak å bruke ressurser på å finne ut hvor mye kostnadene har økt siden den gang er ikke lett å forstå.

Vi må bare konstatere at mens gigantiske samferdselsprosjekter som Ryfast og Rogfast blir virkelighet på Vestlandet, ber Samferdselsdepartementet Jernbanedirektoratet sette noen økonomer til å oppdatere tjuefem år gamle tall vedrørende jernbanen Fauske – Tromsø, noe vel ingen her nord har etterspurt. Nei, jeg mistenkeliggjør slett ikke samferdselsministeren. Vi her nord burde heller gå i oss selv. Hvis vi ikke selv klarer å identifisere prosjekter av viktighet for oss og arbeide for at de blir gjennomført, kan vi ikke skylde på andre når lite skjer.

Ingen i Nordland snakker om dette jernbaneprosjektet. Heller ikke i Tromsø tar man bølgen for det. Det har man for så vidt aldri gjort. Dette med tog er noe man har styrt med i Narvik. Etter å ha bodd tretti år i Tromsø tør jeg påstå at dersom jernbanen noen gang blir videreført hit til byen, må det skje som en følge av at andre enn Tromsøværingene ser fordelene med det.

Videreføring av jernbanen vil være avhengig av at folk her nord ser nytten av prosjektet og at man derigjennom klarer å skape entusiasme og engasjement. Det tror jeg man får til bare hvis jernbanen fra Fauske og nordover blir en del av noe større. Alternativet til at engasjement presser fram prosjektet er at restriksjoner på veitrafikken gjør det.

De (få) som er opptatt av at jernbanen videreføres peker i sin argumentasjon på viktigheten av å få tungtrafikken vekk fra veiene. Det er ikke overraskende. Å kjøre bil fra Bjerkvik og nordover føles nå like skummelt som å ferdes langs veien mellom Pskov og St. Petersburg i Russland. Antallet vogntog som daglig ruller mellom Narvik og Tromsø er enormt og stadig økende. Det er i seg selv et vektig argument for å videreføre jernbanen. Men det vil neppe være nok til å få gjennomslag for ideen. Hvis noen foreslår å forby gjennomgangstrafikk med vogntog langs E6 på strekningen Fauske–Tromsø fra 2035 vil kanskje noe skje.

Jeg savner at det i spørsmålet om forlengelse av jernbanen også fokuseres på persontrafikk for å gjøre oss mindre avhengig av fly. Hva nå, spurte jeg meg selv da jeg ruslende gatelangs i Milano i høst mottok en melding fra SAS om at min flyging til Tromsø via Oslo var blitt kansellert på grunn av streikefare. Å komme seg til Oslo burde gå greit, men hvordan skulle jeg komme meg videre nordover? Norwegian flyr ikke akkurat med halvfulle fly. En 28 timers reise med tog og buss hjem til Tromsø fristet ikke. Et alternativ kunne være å komme seg til Stockholm. Tog nordover til Narvik derfra og buss videre til Tromsø ville ta 24 timer. Svenske myndigheter har i likhet med norske latt være å satse på jernbanen, men det tar altså i utgangspunktet 4 timer kortere tid å reise til/ fra Stockholm på landjorda enn til/ fra Oslo. En jernbaneforbindelse fra Tromsø til Fauske ville kanskje utligne denne forskjellen, men vi ville fortsatt være helt avhengig av fly.

Vi bør derfor i Nord-Norge etter min mening begynne å prate om en effektiv jernbaneforbindelse fra Stockholm til Narvik med spor videre nordover til Tromsø og sørover til Bodø.

Jeg tror at videre jernbaneutbygging i nord kun vil være realistisk og interessant om vi kan se på dette i samarbeid med Sverige. Da kan saken bli et felles nordnorsk prosjekt som anses interessant også i Bodø. Kan dette bli saken som igjen samler landsdelen? I hvert fall landsdelen nord for Saltfjellet?

Det er flere forhold som kan tale for den jernbaneløsningen jeg skisserer:

1. Dobbeltspor og nye krysningsspor på Ofotbanen er noe det svenske gruveselskapet LKAB har jobbet for å få på plass i mange år og som nå ser ut til å nærme seg realisering.

2. LKAB jobber også med å få til en oppgradering av jernbanen videre fra Kiruna til Bottenvika for å kunne skipe ut malm også gjennom Østersjøen.

3.Et samarbeid med Sverige ville antakelig gi tilgang til EU-midler til å finansiere en hurtigtogsbane nordover fra Stockholm til Narvik og mellom Narvik og Bodø gjennom Sverige.

4. For en jernbaneforbindelse mellom Narvik og Fauske som en del av et større samarbeid mellom Sverige og Norge kunne jo like gjerne gå gjennom Sverige. Det ville antakelig bli langt billigere å bygge jernbane med en slik løsning enn ved å krysse Tysfjorden.

5. Det foreligger i dag ingen planer om å bygge en hurtigtogsbane nordover i Sverige fra Stockholm. Det er forbindelsen mellom Stockholm, Göteborg og Malmö det jobbes med. En invitasjon til samarbeid fra Norge vil helt sikkert bli positivt mottatt i Sverige nord for Stockholm.

6.Et hurtigtog fra Stockholm til Narvik ville passere gjennom de svenske «länene» Uppsala, Gävleborg, Västernorrland, Västerbotten og Norrbotten, län (fylker) som til sammen har 1, 4 millioner innbyggere. Med forbindelse videre til Bodø og Tromsø ville rundt 0,35 millioner mennesker fra Saltdalen i sør, Lofoten og Vesterålen i vest og til Hammerfest i nord forventes å ville benytte seg av banen. Til sammen snakker vi altså om 1,75 millioner mennesker og svært mange bedrifter. Til sammenligning vil det utbyggingsalternativet som nå skal kostnadsberegnes i hovedsak ha betydning for havbruksnæringen og fiskerinæringen i Lofoten, Vesterålen, Troms og Finnmark og de relativt få personene som i dag ferdes langs E6 mellom Tromsø og Narvik.

7. Det foreligger ingen planer om å modernisere Nordlandsbanen så det monner. I dag tar det 10 timer for folk i Bodø å komme seg til Trondheim med tog og ytterligere 7 timer til Oslo. Med en hurtigtogsforbindelse til Narvik og videre til Stockholm, ville folk i Bodø (og Tromsø) kanskje kunne reise til den svenske hovedstaden på 6 timer.

Dersom vi slutter å krangle her nord og heller begynner å jobbe sammen, tror jeg faktisk at det jernbaneprosjektet jeg har skissert vil kunne bli til virkelighet. Men da må vi nordlendinger begynne å engasjere oss, samarbeide og slutte å overlate til sentrale myndigheter i Oslo å finne ut hva som er best for oss.