Mensen, russisk kaviar og sårbarhet

VIKTIG: Relasjonen til de voksne som barnet har nært seg i tidlig livet, blir et mønster som det tar med seg videre i hvordan å forholde seg til andre, skriver Johanne Punsvik. Illustrasjonsfoto

VIKTIG: Relasjonen til de voksne som barnet har nært seg i tidlig livet, blir et mønster som det tar med seg videre i hvordan å forholde seg til andre, skriver Johanne Punsvik. Illustrasjonsfoto

Av
DEL

MeningerÅrets nyttårsforsetter er en saga blott. Vi har tatt oss sammen, vi har unngått, strevd, kavet og gått på nok en forbedringssmell. Men om fasaden har fått seg nok en ripe – la det gå! Kanskje skal du til og med la hele fasaden gå?

Mennesket er grunnleggende relasjonelt. Vi blir den vi er gjennom samspillet med andre. Gjennom bekreftelse og avvisning formes vi til den vi opplever oss å være. Spesielt forholdet til dem vi har rundt oss fra vi er barn, er av stor betydning. Relasjonen til de voksne som barnet har nært seg i tidlig livet, blir et mønster som det tar med seg videre i hvordan å forholde seg til andre. En baby overlever ikke uten kos og nærhet. Som voksne kan vi tro at vi klarer oss alene, og er helt alene. Men det å være i nære relasjoner til andre er nødvendig for alle. Uten opplevelse av tilhørighet blir vi syke i både kropp og følelser.

Tilhørighetens pris er sårbarhet

Brené Brown er professor ved University of Houston, og har forsket i mange år på relasjoner – vår evne til å føle empati, tilhørighet og kjærlighet. Kjærlighet, og livserfaring kan ikke veies og måles. Hun samlet derfor inn menneskers fortellinger om tilhørighet og relasjon, og lette systematisk etter meninger og sammenhenger.

En av de viktigste faktorene Brown fant for et godt liv med opplevelse av tilhørighet, var sårbarhet: De som våget å tillate seg å bli sett som den de var, de som tålte å leve med den sårbarheten som det innebar opplevde varmere relasjoner og sterkere tilhørighet.

Ekte glede og ekte sorg

Sårbarhet gir relasjoner som er et resultat av ekthet. Vi må gi slipp på det vi burde være, for å være den personen vi egentlig er. Å være sårbar betyr ikke nødvendigvis å fortelle alt til alle, å stå frem med alle våre kjønnssykdommer og arvestrider i Fremover, eller dele sine verste uvaner på første date.

Men det kan bety å be noen om hjelp, å si at du ikke forstår det du tror alle andre forstår, å innrømme at du liker noen, å be noen med hjem, selv om du ikke vet om de har lyst å komme, og selv om ikke kjøkkenet er nyoppusset og «de søte små» er helt ute av kontroll. Sårbare er vi når vi tar sjansen på å be om tilbakemelding på en jobb vi har gjort eller spørre over en kopp kaffe: «Fortell meg om hvordan det oppleves for deg, å være gift meg?».

Det kan være jeg synes det er behagelig å diskutere valg av ny sofa med min kollega, men det er mulig at min kollega vil sette mer pris på om jeg forteller om da vi satte opp stillaset som ramlet i hele sin høyde over naboen sitt hus. Å være sårbar er å snakke om livet i sitt mangfold – med gleder og sorger, med skam og stillas, med mensen og russisk kaviar.

Vondt og viktig

Ta av masken, for du er bra nok som du er. Det er vakkert når mennesker slipper kontrollen og strevet etter det perfekte, men heller er det som er ekte. Det er befriende når noen sier det de tenker på, fremfor det de tror andre vil høre. Samtidig kan det godt være at livet blir mer kaotisk, intenst og av og til smertefullt, men det er også da vi kan komme hverandre nær.

Da Christine Koht ble kåret til «årets navn» av VG i desember, uttalte hun: «Folket er mettet på fasade, de vil ha sårbarhet.» Fasade er altså så 2019 – la 2020 bli sårbarheten og tilhørighetens år!


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags