Tilsvar til Odd Fagerjords kronikk i Fremover, 25. oktober, 2017 ”Kristen tro før og nå - utviklingen i Den norske kirke og blant læstadianerne”

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

LeserbrevOdd Fagerjord skriver interessant i sin kronikk om arven fra Martin Luther og Lars Levi Læstadius; «De var begge store redskaper for Gud, til ulike tider og under ulike samfunnsforhold.» Dette er det mange i Den norske kirke som vil si seg helt enige i. Fagerjord benytter denne historiske arven til å påpeke noen av de endringer han oppfatter som radikale i forståelsen av bibelsk kristendom. Kanskje vil mange også si seg enige i at større samfunnsmessige endringer har påvirket kirken, og måten vi leser og tolker Skriften på.

Vi er derimot ikke enige i at Den norske kirke har endret sitt sentrale syn på «Guds ord forkynnelse om synd og nåde». Fagerjord mener politikk, miljø og teater har fått plass i kirken på bekostning av forkynnelse om synd og nåde. Det mener vi er en misforståelse. Det er nettopp budskapet om synd og nåde som får kirken til å engasjere seg i spørsmål som har å gjøre med riktig forvaltning av Guds gode skaperverk. Jesu egen forkynnelse, hans liv og vitnesbyrd kaller kirken til å engasjere seg i enkelte samfunnsmessige spørsmål, særlig når det handler om kamp mot fattigdom, urettferdighet og undertrykkelse. Dette er sentrale tema i evangeliene. At teater, musikk og debatter brukes aktivt i menighetene er et spørsmål om uttrykksformer for å engasjere mennesker og få folk i tale. Det kan supplere, men erstatter ikke forkynnelsen av Guds ord og søndagens gudstjeneste.

Fagerjord peker spesielt på dialogen Den norske kirke har hatt med Den romersk-katolske kirke, både nasjonalt og internasjonalt, blant annet gjennom Det lutherske verdensforbund. Også her kan det virke som om det hersker noen misforståelser av hva denne dialogen handler om. Det konkrete arbeidet Den norske kirke er involvert i, og som Det lutherske verdensforbund driver internasjonalt, handler ikke om en rask forening av to ulike institusjoner. Tvert imot handler dialogen om lang tids arbeid for å forsøke å forstå hverandre bedre. Kirker med teologiske ulikheter hadde ikke behøvd å engasjere seg i en slik dialog hvis det ikke var for Jesu Kristi bønn for alle sine i Johannesevangeliets kapittel 17, om at de alle må være ett for at verden skal komme til tro. Kirkens enhet handler ikke først og fremst om enighet i alle spørsmål, men om at kirkene sammen kan gi et troverdig vitnesbyrd om evangeliet i Jesus Kristus.

Det er i den hensikt “Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren” ble til. Dokumentet gir en grundig innsikt i Bibelens ord om rettferdiggjørelse, så vel som de historiske forskjellene i tolkningen av disse bibelstedene. Så gir dokumentet en systematisk gjennomgang både av hva Det lutherske verdensforbund og Den romersk-katolske kirke i dag kan si sammen, så vel som det som fortsatt skiller de to konfesjonene. At Fagerjord oppfatter dokumentet som en bortforklaring og tåkelegning får stå forfatterens egen regning, men noen faktiske feil vil vi gjerne få rettet opp. Når Det lutherske verdensforbund og Den romersk-katolske kirke kan gi ut en felleserklæring om rettferdiggjørelseslæren er det nettopp fordi lutherske tanker har vunnet grunn, ikke tapt terreng, slik Fagerjord påstår. De lutherske kirker har ikke tatt opp i seg katolsk offerlære. De lutherske kirker fastholder den lutherske lære om realpresensen i nattverden. De lutherske kirker tilber ikke de utvortes synlige elementer i nattverden. De lutherske kirker forholder seg ikke til paven som øverste leder. De lutherske kirker holder seg heller ikke med helgener. Vi kan ikke se at noen av disse påstandene har rot i verken virkeligheten eller Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren. Vi vil også gjerne gjøre oppmerksom på at i et globalt perspektiv vokser de lutherske kirker.

Det er interessant at Fagerjord peker på artikkel 4 i Den augsburgske bekjennelse, om rettferdiggjørelse ved tro, for denne er nettopp et hovedpunkt i dialogen som ledet til en felles erklæring. I dialogen har de lutherske kirkene fastholdt læren om rettferdiggjørelse ved tro, og at denne innsikten åpner for å forstå Bibelens budskap om rettferdiggjørelse ved tro, og på grunn av Guds nåde. Samtidig må vi huske at kirker over hele verden legger Bibelen til grunn for sin lære. Nettopp det gjør det interessant for kirker å snakke med hverandre. Det har vært mulig for Den romersk-katolske kirke å ta del i denne dialogen blant annet på grunnlag av det teologiske arbeidet kirken gjorde under 2. Vatikankonsil. Det har vært mulig for de lutherske kirker å ta del i dialogen fordi vi har kunnet ta med oss arven fra hele reformasjonen, også artikkel 7 i Den augsburgske bekjennelse, som handler om kirken.

Fagerjord mener at Den norske kirke satte til side Guds ord og bekjennelsesskriftene (formodentlig da Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren ble underskrevet i 1999), noe som var så alvorlig at det fikk følger for hans menighets forhold til kirken. Til det kan vi svare klart og tydelig at Den norske kirke fastholder Guds ord og bekjennelsesskriftene som grunnlag for sin lære. Den norske kirke fastholder også at artikkel 4 i Den augsburgske bekjennelse gir oss hjelp til å forstå evangelienes fortelling om Jesu Kristi liv, død og oppstandelse på en slik måte at vi forstår hvordan og hvorfor vi blir rettferdiggjort overfor Gud. Dette tar vi med oss inn i dialogen med kirker som ikke baserer seg på de lutherske bekjennelsene, nettopp fordi vi tror bekjennelsen gir noen nyttige tolkningsnøkler til hvordan vi leser og forstår Bibelen. Den norske kirkes bekjennelsesgrunnlag er uforandret. På det grunnlaget er vi helt enige med Fagerjord i at det finnes intet annet overhode enn Jesus Kristus, og ingen som kan ta Jesu plass. Han alene er de troendes yppersteprest, profet og konge.

Kristine Sandmæl

Leder i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags