Uka gikk, dagene går

Av

...med overgiven latter, tunge oppgitte sukk og hoderysting som gir whiplash

DEL

Leserbrev

.

Først takk til deg Amund, for ditt svar til meg i nettavisen. Tonen var som den alltid er, og argumentene som de alltid har vært. Men ettersom jeg mener at livet er å elske og lære, har denne 68-er ydmykt lært og innsett at jeg er medskyldig i å gjøre samfunnet farligere og mer skremmende. Det har ført til et par urolige og svette netter (kan muligens skyldes en irritabel hals).

Nu vel. Kan vi være enige på et punkt, Amund: Jeremias må ha vært ensom i ørkenen sin. Det er lite respons og sympati å få fra sandkorn. Å få et «kall», som du en gang skrev, medfører en tung – ja, rent ut sagt - smertelig forpliktelse overfor seg selv og samfunn. Et samfunn som ønsker at profeten skal holde kjeft, og ufint, men håndfast og tydelig, gir uttrykk for dette ønsket. Sånt kan få fysiske konsekvenser for profeten – for eksempel at han blir blind på det ene øyet, selv om ryggraden er av stål. Derfor ber jeg forsiktig om at du leser mitt innlegg med begge øyne. Imidlertid kan du fortrøstningsfullt være sikker på at Gud ikke vil «spytte deg ut av sin munn». Lunken kan ingen beskylde deg for å være.

Ellers på det lokale plan har den heftige diskusjonen om det nye kommunevåpenet lært oss at det finnes noe som heter heraldiske regler. God og engasjerende folkeopplysning. Men det hadde vært å ønske at journalister og oppegående mennesker kunne bli enige med seg selv om at Stetind heter – Stetind. Kun det (ikke Stetinden). Debatten om symbolet er interessant, sett i sammenheng med en kommune som sliter med å definere sin identitet. I det perspektivet burde kommunevåpenet bestå av et hvitt spørsmålstegn på rød bakgrunn. Et spørsmålstegn er ikke til å kimse av. Formen er vakker, assosiasjonene det gir er uendelige. Det får leser og tilskuer til å stoppe opp et øyeblikk. Symbolet kan gi inntrykk av åpenhet mot verden, ikke-fastlåste holdninger, og alt som godt er. På den annen side kan det selvfølgelig også få deg til å virke «dum som et brød». En loff fra Myklevold vil likevel være lite egnet å henge rundt halsen på en ordfører.

Så viktige de ovennevnte sakene kan fortone seg for de involverte, blekner de likevel sammenlignet med (fanken, jeg tør ikke lenger skrive «i forhold til», selv om jeg bruker begrepet i dets opprinnelige og riktige betydning) at vår nye «justisminister» i tradisjonen fra de utallige andre «justisministrene» i «moder Godhjertas» regjering, allerede har klart å trampe i klaveret med salat mellom tærne. Det er to absurditeter som mennesker med hjertesvikt burde skånes for: At Frpere holder tale på 1. mai, og at Frpere taler på frigjøringssdagen. Den som gidder kan prøve å tenke gjennom forskjellen på en organisk frihet, som er resultat av samarbeid, samhold og solidaritet og en syntetisk, liberalistisk «frihet», som har en vakker bunnlinje som sitt fremste mål. En liberalisme som har klart å overbevise oss om at muligheter til konsum utgjør frihet. En liberalisme som ville vært kastet på sjøen dersom folk virkelig tenkte gjennom og tok konsekvensen av hvor stor og utfordrende Friheten er, både for samfunn og individ.

God 17. mai!

LES OGSÅ:  


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags