Det finnes ting et barn ikke skal utsettes for - trekkspill og franske biler rangerer høyt på listen

DOMMEDAGSBASUN: Bestefar gledet seg. Han formelig strålte når han var klar til å sette i gang dommedagsbasunen. Jeg er den dag i dag hellig overbevist om at han ikke et sekund var klar over hva han utsatte omverdenen for.

DOMMEDAGSBASUN: Bestefar gledet seg. Han formelig strålte når han var klar til å sette i gang dommedagsbasunen. Jeg er den dag i dag hellig overbevist om at han ikke et sekund var klar over hva han utsatte omverdenen for.

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Litt fra min brutale oppvekst.

DEL

Leserbrev:Salig bestefar hadde en hund da jeg var liten. Hunden lød navnet Fabina (på en god dag i hvert fall), og var av rasen pointer. Altså en stående fuglehund. Bestefar overtok Fabina etter min far fordi en venn av ham hadde lånt henne og prestert det kunststykke å sende en solid dose blyhagl inn i bikkja på jakt. Hunden overlevde greit uten andre skader enn en aldeles utrolig angst for smell som kunne minne om skudd.

Hennes karriere som jakthund fikk altså et skudd for baugen, for ikke å si rett inn i baugen. Hun hadde likevel et aldeles utmerket liv hos bestefar og fikk god trim idet hun løp foran bilen mens jeg øvelseskjørte med bestefar, noe som gjerne skjedde nesten hver dag. Hun døde mett av dager etter et innholdsrikt liv. Jeg minnes henne med glede.

Bestefar ja. Han hadde trekkspill. Det var ikke ofte det ble brakt på banen, men en sjelden gang hendte det seg at han dro det frem nede i TV-stua. TV-stua var ellers ikke mye brukt, og ble gjerne varmet opp når de hadde gjester. Eller ved slike anledninger at barnebarnet, i dette tilfellet jeg, skulle utsettes for trekkspillmusikk. Det skjedde slik at han satte seg i sofaen med trekkspillet i fanget og begynte å fortelle. Han hadde mange fortellinger. Ikke eventyr, men sånne som man har når man er gammel, har overlevd krigen og levd med og av jakt og fiske. Fantastiske fortellinger for en liten jegerspire.

Fabina fulgte bestefar – som en hund, får man si. Hun fotfulgte ham hvor han gikk og la seg alltid ned foran beina hans under bordet. Jeg visste hva som kom. Etter historietimen kom straffen. Litt som bibelens Egypt med sju magre og sju fete år. For meg føltes alltid de magre årene som de lengste. Det var nemlig da bestefar dro i gang trekkspillet.

Det er utrolig hva et barn kan tåle. Jeg mener bestemt jeg ikke lider av senskader i nevneverdig grad på grunn av utagerende trekkspilldraging, selv om jeg nok av og til kan våkne om natten våt av svette, liggende i fosterstilling med tommelen i munnen, mens jeg skriker høyt. Likevel tror jeg nok at datidens utøvere av den edle trekkspillkunst kan være glad for at barnevernet i landet ikke var så velfungerende som i dag.

Det finnes ting et barn ikke skal utsettes for. Trekkspill og franske biler rangerer høyt på listen.

Fabina visste også hva som kom stakkar. Hun var likevel fanget av det faktum at hun var trofast som – ja, som en hund – får man si. Dette innebar at hun var villig til å gå gjennom ild og vann for bestefar, som for øvrig hadde et helt utrolig dyretekke. Jeg kan ennå minnes ham sitte på uthustrammen på hytta med småfugler sittende på hatten mens han matet dem med fingrene. Småfuglene het forresten alltid likkjepip helt uavhengig av hva slags fugl det var. Han kunne når som helst sette seg ned og lokke på likkjepip. Du kan ta gift på at det alltid kom noen og de endte med å sitte på hatten hans.

Men tilbake til bikkja. Trofast som bare en hund kan være, lå hun der og ventet på straffen for å være trofast. Utakk er verdens lønn, som kjent. Selv prøvde jeg å tenke gode tanker, positive tanker, mens jeg stålsatte meg for en opplevelse på linje med det å være på tannlegebesøk hos doktor Mengele.

Det er helt utrolig hvor mye et lite barn rekker å tenke mens livet passerer revy, når man bare vet hva man skal møte. Selv om jeg i dag har mange hunder, jeg tror jeg nok gjennom årene har eid langt over 100 hunder (hundekjører gjennom snart 40 år må vite), har jeg aldri i mine mørkeste stunder tenkt at det kunne være greit å utsette dyr for noe sånt.

Bestefar gledet seg. Han formelig strålte når han var klar til å sette i gang dommedagsbasunen. Jeg er den dag i dag hellig overbevist om at han ikke et sekund var klar over hva han utsatte omverdenen for.

Jeg mener bestemt han trodde dette var det beste han kunne gi, og at det kom fra et varmt hjerte. Det føltes bare ikke sånn da.

Når ulydene kom strømmende ut av trekkspillet greide ikke Fabina mer. Hun satte i å ule. Hun ulte så bedrøvet og sorgtungt som bare en pointer nektet gleden av rypejakt på grunn av en bedriten skytter, kan ule. Bestefar var sikker på at bikkja sang. Akkurat her må jeg nok si meg sterkt uenig med ham jeg satte så høyt ellers. Aldri ville han noen gang være slem mot dyr, aldri så jeg noe annet enn den reneste godhet når han pratet og koste med mine hunder, som selvsagt var fullstendig bestefarsfrelst. Men det å hevde at bikkja sang? Den sitter for langt inne. Selv Slavekoret av Giuseppe Verdi lød muntrere enn hennes bedrøvelige uttrykk for den dypeste lidelse.

Nå mange år etter sitter jeg igjen med erfaringer fra bestefars tid, som gjør at jeg aldri vil utsette verken folk eller dyr for noe slikt som trekkspill. Bestefar mente det godt, jeg vet hvordan det føltes. Det var å be Avis om en Mercedes leiebil, for å oppdage at de har klargjort en Renault. Det er sånne ting ingen skal behøve å oppleve. Det overskygger ikke på langt nær de gode minnene om bestefar, men akkurat dette kunne vi sluppet, Fabina og jeg. Det sies at de som lider som verst har en egen evne til å greie de tyngste ting på toppen av de allerede tunge lidelsene. Dette er feil. Ingenting er så ille at det ikke kan bli verre med trekkspill!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags