Nei, er det virkelig deg?

Av
DEL

SkråblikkFor noen år siden møtte jeg et menneske av hunkjønn på et spisested rett utenfor min hjemby. Vedkommende dame så på meg og uttrykte et høylydt "Neimen, er det deg"? Slike situasjoner er forferdelig skumle og kan baksmelle noe aldeles ettertrykkelig om du håndterer dem på feil måte, eventueltt utsettes for tilfeldighetenes grusomme spill. Jeg så an situasjonen, og damen, et brøkdels sekund, før jeg på automat responderte med et like hjertelig "Nei, er det virkelig deg"? Det burde jo for enhver være klart at hun var seg og jeg var meg, selv om disse idiotiske retoriske spørsmål ble stilt automatisk av oss begge. Slik er vi mennesker nå engang skrudd sammen. Spørsmålet var altså ikke om vedkommende var seg selv, noe som burde fortone seg som temmelig åpenbart, snarere hvem vedkommende egentlig var, hvor hun kom fra, og sist, men ikke minst - kjente jeg henne?

Det vi gir uttrykk for ved slik lettvint og kritikkløs bruk av spørsmål er selvsagt et rop om hjelp. At damen kjente meg var det ingen tvil om idet hun fortsatte med å si "så godt å seg deg igjen Vidar", mens hun ga meg en klem. Problemet var at jeg ikke for mitt bare liv kunne komme på hvor jeg hadde vedkommende dame fra. Hun var på min egen alder, noe som ikke hjalp nevneverdig. Pen var hun for så vidt også, selv om dette egentlig var saken uvedkommet. Hun luktet ikke ille og var ok i klærne og kunne sånn sett vært en tidligere kollega, kjenning fra før? Kanskje hadde jeg gått på skole sammen med henne, eller kanskje hadde jeg kjent henne før jeg ble gift, hvorpå det skremmende spørsmål tvinger seg frem - "Hadde jeg hatt sex med henne i en fjern fortid"?

Ingenting av dette fortonte seg åpenbart for meg. I løpet av et brøkdels sekund tok jeg en kalkulert pokersjanse, eller var det bare en ren refleks? Jeg satset alt på et kort, at det i løpet av samtalen ville bli klart hvem hun var og hvor jeg hadde henne fra. Jeg gikk på trynet noe så ettertrykkelig idet hun ga uttrykk for glede over at jeg faktisk kjente henne igjen etter alle disse årene. Jeg hadde til overmål gjort situasjonen mye verre idet jeg hadde latt som jeg ante hvem hun var. For sent skjønte jeg at jeg hadde kunnet kommet unna med å si at jeg kjente henne igjen, men ikke husket navnet eller noe slikt.

Isteden hadde jeg altså gått rett i baret, gitt uttrykk for et hjertelig gjensyn med en gammel venn, og nå stod stilt ovenfor dilemmaet; skulle jeg gi opp og spørre, eller skulle jeg satse videre på at det i løpet av samtalen vil bli klart hvem hun var. Alea iacta est, skal Cæsar ha sagt da han krysset elven Rubicon og slik startet en borgerkrig mot det lovlige senat. Terningen var altså kastet, det var ingen vei tilbake, jeg måtte bare satse på at jeg ville forstå hvem jeg hadde gitt en god klem, eventuelt hatt et forhold til, i løpet av praten.

Vi snakket sikkert en halv time, det vil si hun snakket og jeg lyttet mens hjernen gikk på høygir - hvem er du egentlig? Det var tydelig at hun kjente meg godt, men ingenting ble sagt som hjalp meg på vei med det jeg ville vite. Hun visste mye om meg, men greide å snakke lenge uten å gi så mye som et forsiktig hint om hvor jeg hadde henne fra. For meg ble situasjonen mer og mer uholdbar idet jeg når som helst risikerte et spørsmål, som på grusomste vis ville avslørt meg som den skjendige idiot jeg var som stod der og snakket kjenning med et menneske jeg ikke ante hvem var.

Saken var jo den at jeg egentlig hadde forledet henne til å tro at jeg kjente henne igjen. Praten gikk også slik at hun trodde jeg kjente henne godt. Jeg opptrådte altså som en ren svindler og utga meg for noe jeg ikke var, en kjenning. For alt jeg vet begikk jeg en de facto straffbar handling da jeg med fullt overlegg fikk henne til å tro at jeg kjente henne. Jeg ble skremt over hva som kunne skje når jeg uvegerlig ble avslørt som en skammelig løgner, og så meg klokelig om etter retrettmuligheter. Heldigvis gjenvant jeg kontroll over meg selv og lukkemuskelen tidsnok, så på klokken og ropte ut; "Nei, har du sett? Jeg må jo rekke møtet", som om det var helt naturlig å ha et møte klokka 21.30 på søndagskvelden. Jeg uttrykte glede over gjensynet mens jeg snudde meg og løp ut, like sulten som jeg var da jeg gikk inn for å få meg en osteburger med bacon og løk.

Jeg hadde altså sluppet unna, tilsynelatende. Problemet er vel egentlig bare utsatt. Hva pokker skal jeg egentlig si om jeg møter henne igjen? Vil jeg i det hele tatt kjenne henne igjen? Vil jeg på nytt late som jeg vet hvem jeg gir en klem og slik legge ytterligere stein til min byrde? Tynget av disse spørsmålene går jeg nå rundt og håper jeg aldri mer skal møte dette mennesket. Ja, jeg er ikke så rent lite forbannet på vedkommende. Hun satte meg i en forferdelig knipe med sitt lettvinte "er det deg". Når sant skal sies er det jo faktisk jeg som er å anse som offeret i denne saken.

Det var hun som lurte meg. Kanskje hun med fullt overlegg lurte meg opp i dette, og nå bare ler av det hele? Kanskje har jeg å gjøre med en fullblods psykopat som går rundt og får folk til å tro de kjenner henne ved å satse på den menneskelige refleks jeg utviste da jeg ble stilt ovenfor det umulige møtet? Kanskje finnes det mange som meg, mennesker som går rundt og tenker slik etter skremmende møter vi har blitt ofre for? Vi burde finne hverandre, lage en støttegruppe. Vi kunne møtes sånn år om annet, finne sammen, om ikke annet kan vi holde rundt hverandre og spørre "Nei, er det virkelig deg"?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags