Media-aktiviteten (i nord) rundt Nord-Norgebanen (NNB) har i 2016 og 2017 vært formidabel, og utklippsbunkene synes større enn de har vært siden 1953. I riksmedia derimot, er bremsene stort sett fullt påslått.

Vi har fått et utredningsinnspill i forbindelse med Nasjonal Transportplan (NTP), som bærer alle tegn på en useriøs avfeiing av saken, ala 2011-behandlingen, «Jernbanens rolle i nord».

Det betyr trolig at Norges viktigste samferdselsprosjekt i dag igjen skal skubbes til side.

Hvorfor en ikke-sak?

De siste par årene har jeg prøvd å resonnere meg fram til underliggende årsaker. Hvorfor skal et – av ytterst få – overskuddsprosjekt innen samferdsel ikke bygges, og hvorfor er stambanen gjennom Nord-Norge en ikke-sak innen de største partiene? Uansett hvilken vinkel man ser det fra, finner man – logisk sett – bare én eneste grunn; demografien.

Det meste tyder på at skrekken for stambanen (en økonomisk plussverdi, samt et kjempeskritt bort fra kolonistatusen) er direkte koblet til redselen for befolkningsvekst i nord. At stambanen trolig er det beste middelet for å øke bosetting og bosettingslyst, søkes usynliggjort, og en slik økning synes absolutt uønsket.

Altså er flertallspolitikernes agenda trolig å redusere nordnorsk bosetting.

Byene bør gjerne fortsette, selv om de – uten oppland – etter hvert vil visne. Men byene er foreløpig et nødvendig hjelpemiddel for eksploatering av kolonien Nord-Norge.

Når man ser på stambanens betydning for framtida; utviklingsmessig, miljø- og klimamessig, og for avlasting av et veisystem vi ikke makter å vedlikeholde, finnes ingen andre forklaringer. Og her snakker vi om et beskjedent innhogg (seks til åtte prosent) i et svært tiårs samferdselsbudsjett (gjelder strekningen Fauske-Tromsø). Når dertil banen vil nedbetale seg sjøl, og trafikken på stamveiene – uten banen – trolig bryter sammen om fraktprognosene slår til, blir bildet enda klarere.

Firefelts motorvei

Blir det billigere å bygge ut stamveiene til firefelts motorveier? Det er nemlig konsekvensen hvis godstransporten på vei skal femdobles, og stamveiene ikke skal bli drapsmaskiner. Er dette i samsvar med klimatiltakene Norge har forpliktet seg til? Er dette en miljømessig bedre løsning enn jernbane, og nedbetaler motorveiene seg sjøl? (Ja, med rikelige bompenger, men det blir dyrt å leve i nord). Får man fjernet privattrafikken (den forsvinner sammen med fraflyttingen), kan selvsagt stamveiene fortsatt fungere som eneste transportløsning. Klimatiltakene? Pøh! Den tid, den sorg.

Nord-Norge som landskap er skreddersydd for stambanen. Langt og smalt betyr det at tilførselsveiene blir korte, og at transport til og fra banen utføres med lettere kjøretøy enn de som er på veiene i dag. Dette vil også spare sideveiene/fylkesveiene både utbyggings- og vedlikeholdsmessig.

Finnes det noe grunnlag for å ønske avfolkning?

Vi har to mulige interessegrupper:

Den ene er kapitalkreftene i sør, som kan se et mest mulig avfolket Nord-Norge som best egnet for utbyttingspolitikk. Det vil si en utnytting som i enda mindre grad vil komme landsdelen til gode. Disse kapitalkreftene, innen- eller utenlandske, synes å styre våre største parti, i tillegg til et par av småpartiene. De ønsker fritt spillerom med hensyn til fiskeoppdrett, fiskefangst og høsting av andre sjøressurser, mineralutvinning, kraftutbygging (vann- og vindkraft) og olje-/gassutvinning. Lokalbefolkninger er bare en bremse for kreftenes frie spill. Litt småkjekling partiene imellom er dels revirhevding, dels spill for galleriet.

Her ligger også forklaringen på at næringslivet i nord skyr stambanedebatten. Næringslivstoppene i nord representerer sine eiere i sør, og fronter kun disses interesser. Så enkelt er «mysteriet» i virkeligheten.

Den andre gruppen er trolig NATO- og EU-interesser. Disse ønsker militære øvingsområder, gjerne så nær Russland som mulig. Slike områder fungerer i særklasse best med liten eller ingen lokalbefolkning. I tillegg kan EU med nordnorsk avfolkning se større muligheter for tilgang til norske havressurser på sikt. Vestlandet blir da alene. Sør- og Østlandet forstår ikke dimensjonene.

Ikke i diskusjonen

At topp-politikerne ikke ser Nord-Norge som en del av Kongeriget, er for lengst oppfattet på lavere nivå. Derfor kart over «hele Norge», der Nord-Norge mangler. Derfor er Nord-Norge ikke en reell del av diskusjonen om landet, og landets framtid, annet enn utbyttemessig. Derfor stadig flere tapsprosjekter innen samferdsel i sør, mens bærekraftige prosjekter i nord holdes utenfor. Vi er i praksis en koloni.

Bittert er det å måtte innrømme – både overfor seg sjøl, og andre – at dette tilsynelatende er realitetene i vårt politiske liv; et flertall av våre politikere som ser ut til å være lydige utøvere av pengefolkenes ordre. Skal da vi andre stå som maktesløse tilskuere til at demokratiet demonteres, og plutokratiet overtar?