Jeg vil gjerne leve livet der jeg bor – men regjeringen gjør det stadig vanskeligere

VANSKELIGERE: Jeg vil gjerne leve livet der jeg bor – men regjeringen gjør det stadig vanskeligere, skriver Kari Anne Bøkestad Andreassen.

VANSKELIGERE: Jeg vil gjerne leve livet der jeg bor – men regjeringen gjør det stadig vanskeligere, skriver Kari Anne Bøkestad Andreassen.

Av
DEL

LeserbrevSvar til Margunn Ebbesen


Margunn Ebbesen, stortingsrepresentant for Nordland Høyre, skriver i sitt debattinnlegg om helserelaterte tiltak som har kommet på plass med Høyre i regjering. Jeg er positiv til de tiltakene det vises til, og det er viktig at tilbudene utvikles videre til det beste for befolkningen.

Dessverre har det samtidig skjedd endringer på så mange andre områder under dagens regjering, slik at det i sum er vanskelig for mange å «leve livet der de bor» – i alle fall et kvalitativt godt liv uten bekymring for helse, sikkerhet og beredskap i hverdagen.

Situasjonen med luftambulansetjenesten har vært sterkt kritisert siden anbudsprosessen for vel et år siden, der erfarne piloter ropte et klart varsko. Nå ser vi at ny operatør ikke klarer å levere til avtalt tid, og mange steder i Nord-Norge er tjenesten svært mangelfull. Innbyggere opplever stor usikkerhet, og i denne saken kan jeg lett si meg enig med overlege Mads Gilbert som i VG 23. juli sier at situasjonen er «helt uforsvarlig og uholdbar», og at det «ikke er et argument at det ikke har kostet liv». Hvilket ansvar tar helseministeren fra Høyre i denne situasjonen?

I sin opplisting av tiltak fra regjeringen, nevnes så vidt at «det skal gjøres endringer i sykehusstrukturen på Helgeland». Som lokal representant fra Brønnøy og Sør-Helgeland er Ebbesen selvsagt klar over at dette er en av de to største, mest engasjerende og også opprivende sakene på Helgeland – den andre er raseringen av utdanningstilbudet vårt. I begge tilfeller gjemmer de respektive statsrådene seg bak styrevedtak og struktur. Selvsagt skal vi ha faglig sterke styrer, men i tilfeller der endringer gir slike dramatiske samfunnsmessige konsekvenser, står det faktisk statsrådene fritt til å ta ansvar gjennom å selv vurdere den samlede effekten av anbefalinger og vedtak, og dernest utøve sitt overordnede ansvar gjennom styring.

LES OGSÅ:

Politireformen har medført en redusert opplevelse av sikkerhet rundt om i hele landet, både blant innbyggere og politiet selv. Det lokale brannvesenet må stadig rykke ut til hendelser i politiets sted. Dette medfører at brannmannskapene må utføre oppgaver de egentlig ikke er satt til, og dette kan for mange virke ekstra belastende og gjøre rekruttering vanskelig. Samtidig overføres merarbeidet og merutgiftene over på kommunene som er ansvarlige for brannberedskapen, uten at det er avklart og uten at det følger midler med. Politireformen i seg selv beskrives stadig oftere som mislykket, og selv lederen i Politiets fellesforbund uttaler at grunnprinsippene i norsk politi forvitrer, og at det er økonomiske besparelser som er blitt vektlagt. Åtte av ti ansatte i politiet mener at reformen ikke gir et bedre politi. De forskjellige statsråder har blitt stilt spørsmål om disse sakene utallige ganger, men det ser ikke ut til å være bekymring rundt situasjonen blant regjeringspartiene.

Til slutt vil jeg nevne den stadige reduksjonen av frie inntekter fra regjeringen til kommuner og fylkeskommuner, og da særlig kuttene til Nordland som nødvendigvis resulterer i færre og dårligere tjenester til innbyggerne. Kommunal- og moderniseringsministeren fra Høyre sa i Nationen i mai at «den lave veksten gir muligheter både til økt effektivitet og bedre kvalitet i tjenestene», og «det er et godt rom for å øke tjenestilbudet». Jeg er usikker på hvordan det henger sammen andre steder, men jeg kan skrive under på at det i min kommune er svært vanskelig å øke tjenestetilbudet og bedre kvaliteten når de økonomiske rammene reduseres. Økt effektivitet er i regjeringens øyne ofte ensbetydende med sentralisering og sammenslåing, men jeg kan også forsikre om at avstanden mellom for eksempel Brønnøysund og Sandnessjøen blir den samme selv om kommunegrensene skulle bli borte.

Det er så mye å ta tak i, og så mange som bør lyttes til. Senterpartiet vil kjempe for å gi tilbake innbyggerne trygghet og tjenester over hele landet, slik at vi faktisk skal kunne leve livet der vi bor – også om vi bor i det såkalte Distrikts-Norge.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags