Tanker om kommunal omsorg

Av
DEL

Leserbrev

Jeg har vært politiker i Narvik kommune i 4 år, og har jobbet i kommunen som sykepleier i 2 av disse. Denne kombinasjonen har gitt meg mye inspirasjon, frustrasjon, og en del tanker om hvordan det burde være.

I Narvik har vi dyktige ansatte som gjør det beste ut av situasjonen, som til tross for nedskjæringer og redusert tilbud gir god omsorg. Flere av disse jobber ufrivillig deltid, noe som medfører både økonomisk usikkerhet og høy belastning i jaget etter ekstravakter. Vi må jobbe hardere for å få opp andelen med hel stilling, 100%, noe som er en selvfølge ellers i yrkeslivet. Et annet problem er at det generelt er for lite folk på jobb. Det begrenser hva vi får gjort av aktiviteter, hva vi får bidratt med av utfordringer og mestring, og hvor mange gode samtaler vi får med brukerne. Både på grunn av, og i tillegg til dette blir det ganske tungt å være på jobb. Det er tungt å føle at vi ikke strekker til. Noe av svaret på dette er å øke grunnbemanningen. Da kan vi fordele arbeidet på flere, samtidig som vi er mindre sårbare hvis det er vanskelig å skaffe vikar.

Det gjøres mye bra og riktig i Narvik. Det er spennende ting på gang. Det jobbes med et livsglede-program i eldreomsorgen hvor kommunen skal jobbe mer sammen med den fantastiske frivilligheten og de engasjerte i næringslivet, skolene, barnehagene med fler for å gi et bedre tilbud til våre eldre. Dette tankegodset kan godt overføres til store deler av omsorgssektoren, men samtidig må kommunen stille med kompetanse og faglighet i tjenestene.

Vi må kanskje erkjenne at de tilbudene vi har og den måten vi organiserer oss innenfor omsorg ikke passer for alle. Det er noen mennesker som trenger en annen type struktur og oppfølging enn det vi tilbyr som hovedregel. Jeg mener at løsningen ikke er å sette tjenestene ut på anbud. Kommunen har imidlertid et stort handlingsrom, og må er erkjenne at det finnes alternative måter å organisere tjenestene våre for å gi et tilpasset tilbud. I det lange løp tror jeg vi både kan spare skjebner og penger på å gjøre dette.

Jeg tror nok vi må innse at systemet med ganske spesifikke minuttvedtak i omsorgen ikke er særlig hensiktsmessig. Vi har en fantastisk gjeng med ansatte som har høy kompetanse på sine fagområder og stort engasjement. Kompetanse som kommunen er for dårlig på å utnytte. Stoppeklokke-modellen begrenser muligheten til å bruke vårt faglige skjønn for å vurdere og prioritere. Mitt parti vil at vi skal innføre en tillitsreform som gir oss som jobber i omsorgen mer handlingsrom til gi hver enkelt den bistanden de har behov for.

Narvik kommune trenger mer kompetanseheving i omsorgen. Det er gjort en del innenfor kompetanseheving, men vi har en lang vei å gå. Omsorgsyrkene er gjenstand for stadig ny forskning og ny praksis. Hvis vi satser på kontinuerlig kompetanseheving kan vi som kommune både kunne gi et bedre tilbud, men ikke minst gi våre ansatte utviklingsmuligheter. Vi har store rekrutteringsutfordringer i dag, og en måte å gjøre oss mer attraktive på er å være faglig interessant og utviklende. Fagkompetanse koster mer, men vi får samtidig mer igjen, hvis vi vet å benytte oss av den.

Pårørende er for ofte en glemt ressurs. De kjenner brukerne våre best, og vet hvordan de liker å ha det, kjenner deres interesser og utfordringer. Det kan samtidig være steintøft å være pårørende, og jeg tror alle er tjent med at det blir satt av tid for å gi veiledning og støtte til disse. Med godt samspill og oppfølging kan pårørende og ansatte bistå hverandre i mye større grad og sammen gi en bedre hverdag til brukerne.

Sammen skal vi skape gode omsorgstjenester i hele kommunen.



Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags