En riktig rysare

Av
DEL

LeserbrevPå søndag 09. September avga «söta bror» sine stemmer i det svenske valget, og jeg registrerer etter å ha fulgt valget igjennom svenske, norske og andre internasjonale medier at mange forundrer seg over framgangen til partiet Sverigedemokraterna (SD).

Det har jeg også til tider gjort selv.

Men jeg tror jeg kan forstå grunnene til at mange av våre naboer gjør det.

Vi har fått sett videoer av bilbranner, bydeler som blir omtalt som gettoer, politi som blir angrepet og gjenger som dominerer enkelte bydeler, og skylden blir som regel lagt på innvandrere, og flyktninger.

Et resultat av dette er frykt. Frykt for noe «fremmed», som rokker ved grunnlaget i tradisjonelle svenske verdier.

Sverigedemokraterna har i år slik som i samtlige tidligere valg, atter en gang gått sterkt fram, at de to tradisjonelle blokkene ikke har majoritet uten dem. Det har fått enkelte partier i Alliansen til å sette døren på gløtt, i et valg som egentlig ikke er avgjort i praksis.

Jødesvin, terrorister, svartinger, blatter og mindreverdige mennesker er blant noen av skjellsordene som er blitt brukt av flere høytstående politikere i Sverigedemokratene.

Flere av disse ble natt til mandag, valgt inn i kommuner, len, og i riksdagen.

Jeg kan forstå at enkelte, som står langt til høyre, faktisk kan stille seg bak slike uttalelser.

Men hva er det som får mennesker som tidligere har stemt Moderaterna, Liberalerna, Sosialdemokraterna og Vänsterpartiet til å klare og se bort fra slike skjellsord, og faktisk ta SDs valgseddel, og plassere denne i urnen?

SD har tradisjonelt sett lagt langt lavere på meningsmålinger, enn hva de ender opp med som valgresultat. Flere valgforskere mener det er fordi flere faktisk ikke vil innrømme at de ønsker og stemme SD. Noen fordi de er redde for hva folk rundt dem skal tenke, noen fordi de faktisk skammer seg over å støtte en slik politisk linje.

Jimmie Åkesson, leder og retoriker. Velstelt og spiselig.


Det var først etter at Jimmie ble valgt som leder for Sverigedemokraterna i 2005, at deres frammarsj virkelig begynte.

Tonen til partiet utad ble mildere, flere av de mest ytterliggående medlemmene deres ble fryst ut, eller ekskludert.

En langvarig kamp om å snu folkets inntrykk av dem som sinte hvite fremmedfiendtlige menn, til et reelt pålitelig politisk alternativ begynte, og fortsetter også etter dette valget.

Men Jimmie har klart noe som mange ikke trodde var mulig, han har ledet ett parti som hadde sin spede start i Skåne, til å bli en nasjonal bevegelse, og til landets tredje største parti.


Han har klart og kommet ut av den omfattende «järnrörsskandalen» hvor hans justispolitiske talsmann, og to andre sentrale politikere i partiet væpnet seg med jernrør etter en fuktig kveld på byen.

Han har klart å komme sterkt ut fra situasjonen hvor en kandidat i partiet kalte innvandrere for mindreverdige mennesker.

Han har fått folket til å glemme at flere kandidater i partiet har en fortid fra Nasjonalsosialistisk Front.


Han har fått partiet til å bli oppfattet som et reelt politisk alternativ i Sverige, med i overkant en million stemmer i ryggen, til tross for at svaret deres på omtrent samtlige utfordringer i det svenske samfunnet er å stoppe innvandringen, samt å kaste ut flyktninger og innvandrere.


Men alle disse stemmene, stemmer nok ikke nødvendigvis i alle ønskene til SD, selv om flere garantert er med på allsang.

Flesteparten er nok en protest mot det flere føler er en mislykket innvandring og integreringspolitikk, over lang tid.

Jimmie gir SD ett så godt sminket ansikt, at det er flere som blir med dem hjem.

Han sjarmerer, har smilet på lur, vitser og er ikke den tradisjonelle politikeren som mange føler forakt for.

Han er kanskje den perfekte personen til å fronte en så sterk linje, uten at den oppfattes som det.

Den usminkede sannheten derimot, er at partiet fører en knallhard linje.

Fremmedhat, rasehat, og sinne.

At menneskers verdi er basert på hvor i verden du kommer fra.

Dette har vi sett før, og det er skremmende.


Sverige står helt klart ovenfor utfordringer knyttet til innvandring og integrering.

Det har ikke lyktes dem å ta alle inn i varmen eller bli kjent med den svenske kulturen.

Flere tror at dette er fordi at de ikke ønsker og bli integrert, og det er helt sikkert noen som ikke vil det, men det er ikke alle.

Jeg tror derimot at majoriteten av alle som flykter fra krig og andre katastrofer, har et genuint ønske om å bli kjent, integrert, og en del av det nye samfunnet de kommer til.

Jeg mener også at det er vårt ansvar og legge til rette for de får mulighetene til det.

Jeg mener også at det er et kollektivt ansvar at hver og en av oss gjør det vi kan for å få dette til å lykkes.

I Sverige tror jeg at mange ikke våger, på grunn av den store kammen som drar alle nye landsmenn i en linje, og den linjen er i retning fremmedhat.

Denne kammen drar i motsatt retning av tradisjonelle svenske verdier.

Jeg tror ikke begrepet «svenske tilstander» hadde vært på alles lepper, om ikke et reelt politisk alternativ i Sverige ga livets rett til fremmedfrykt og rasehat i beste sendetid.

Men et resultat av dette er nok at mange føler på frykten for det fremmende. En frykt for å bli «fremmedgjort i eget land» og et sinne over å føle at man ikke blir tatt på alvor av politikerne sine.

Men når Sveriges tredje største politiske parti, med en så spiselig leder snakker så åpent om det, så må det jo være noe i det, eller?

Derfor spør jeg meg selv:


Hvem er det egentlig som truer svenske verdier mest?



Kristoffer Åsheim Johansen

Narvik Arbeiderparti

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags