Lovfestet konsultasjonsplikt et etnopolitisk virus

Hvorfor og hvordan har Regjeringen kommet frem til at samene lever under slike forhold at de er berettiget til å bli beskyttet i henhold til bestemmelsene i ILO-konvensjon nr. 169?, spør Karl-Wilhelm Sirkka.

Hvorfor og hvordan har Regjeringen kommet frem til at samene lever under slike forhold at de er berettiget til å bli beskyttet i henhold til bestemmelsene i ILO-konvensjon nr. 169?, spør Karl-Wilhelm Sirkka.

Av
DEL

LeserbrevI kommunestyrer og fylkesting finnes det som alle vet, samer og personer som av varierende grad er av samisk avstamning, - ja endog representanter som er innmeldt i Sametingets valgmanntall. Sametingspresident Aili Keskitalo (NSR) kjenner derfor godt til at samene i alle år har hatt «rett til reell deltagelse i myndighetenes behandling av saker som har særskilt betydning for samene».

Lovfesting av konsultasjonsplikt dreier seg ikke om «å tilgjengeliggjøre konsultasjonsverktøyet for kommuner og fylkeskommuner» som Keskitalo skriver i sitt leserinnlegg i Fremover 28. februar, men om å tilgjengeliggjøre konsultasjonsverktøyet for samelandsidologene. Med loven i hånd og list som erkjent strategi, blir det derfor nærmest fritt frem for NSR å bygge politisk makt også i kommuner og fylker.

Regjeringen foreslår nemlig å endre selve formålsparagrafen i loven, idet loven skal gjelde «med de begrensinger som følger av ILO-konvensjonen». I praksis betyr det at ILO-169 konvensjonen går foran loven, dersom bestemmelser i loven og forskrifter skulle vise seg å være i motstrid med bestemmelser i konvensjonen. Sametingspresidenten nevner ikke dette med et ord. Ny formålsparagraf burde vekke sterk bekymring hos folkevalgte, i næringslivet og i befolkningen.

I lovforslaget introduseres forøvrig noe nytt i norsk forvaltningspraksis. Dersom partene ikke gjør det som loven påbyr for å oppnå enighet, kan vedtaket oppheves.

«Konsultasjonene skal i hovedsak skje med de lokale samene, ikke Sametinget», skriver sametingspresidenten. Når «samiske interesser» (?) i Narvik og andre kommuner krever konsultasjoner med kommunene i saker de mener kan henføres til den samepolitiske kategorien «samiske saker», må saksutreder og/eller beslutningstaker i kommunen rydde plass til et konsultasjonsmøte, - ett til å begynne med. Formålet med slike konsultasjoner er ifølge loven, å oppnå enighet. Det er altså representanter for to folk som møtes, slik Keskitalo ser det, ikke til konsultasjoner, men til forhandlinger.

For å unngå en diskusjon om realitetene med lovforslaget, legger Aili Keskitalo, ut et røykteppe ved å vise til en veileder for konsultasjonsprosessen. ILO-konvensjonen og urfolksperspektivet er et innkapslet etnopolitisk virus i loven. Det søker Regjeringen og sametingspresidenten altså å ufarliggjøre med en veileder om gjennomføring av forhandlinger..

Tilbake står befolkningen med en rekke spørsmål om regjeringens egentlige formål med samepolitikken. Statsministerens kontor og Sametingsrådet har hittil ikke besvart disse spørsmål:

Hvorfor og hvordan har Regjeringen kommet frem til at samene lever under slike forhold at de er berettiget til å bli beskyttet i henhold til bestemmelsene i ILO-konvensjon nr. 169? Hvorfor holder Regjeringen fast på at samer er urfolk, Norges urbefolkning, når offentlige dokumenter, folkeregistre og skattelister viser at samene i Norge (!) har en historie som går kun 350 år tilbake? Hvorfor blir ikke finskættede/kvener som har "bodd i områdene fra langt tilbake og før statens grenser ble fastlagt», regnet som urfolk?

Hvorfor kan Kommunal- og moderniseringsdepartementet og også Kunnskapsdepartementet fortsette å se bort fra at Stortinget avviste forslaget om å skrive inn i Grunnloven at samene er ett folk og/eller et urfolk? Hvordan er det mulig for en statsråd å slippe unna ved (i Stortinget) å vise til at den samiske folkegruppe har grunnlovsvern som urfolk?

Hvorfor vil ikke Regjeringen at norsk politikk skal preges av prinsippet om at alle mennesker er politisk likeverdige, uavhengig av avstamning og etnisitet? Hvorfor må Norge ha lover som skiller på etnisitet? Hvorfor skal det ikke være likhet for loven her i landet?

Hvorfor vil ikke Regjeringen at åpenhet og innsyn skal gjelde for politikkutvikling «i det samiske bosettingsområdet Sápmi som strekker seg fra Hedmark til Finnmark»? (Regjeringens reiselivsmelding 2017).

Hvorfor må norske statsborgere finne seg i at en internasjonal unik lovgivning med sterk etnisk slagside, skal være bestemmende for tilværelsen til folk og for næringsvirksomhet?

Hvordan kan det ha seg at den politiske eliten ikke ser den splittelse i befolkningen som følger i kjølvannet av deres eksotifisering av det samiske og deres dyrking av etnisitet?

Hvorfor og hvordan kan stedsnavn på samisk uten tradisjon og uten å være i daglig bruk av folk og av næringsliv på stedet, som forutsettes i stedsnavnloven, godkjennes og føres inn i kartverk?

Hva mener Regjeringen med sin oppfordring om at «Et samlet nord kan (også) gjøre det bedre for de samiske interessene og Sametinget når de skal koordinere sin politikk i Nord Norge". Hva ønsker Regjeringen at et samlet nord skal gjøre for «de samiske interessene og Sametinget»? Hvem er disse interessene? Hva med interessene til majoritetsbefolkningen, kvenene og finnene?

Hvorfor har Regjeringen innført og pålagt regionale fiskerimyndigheter å utøve en ordning med etnisk- og avstamningsbasert forskjellsbehandling innen fiskeriene?

Og avslutningsvis: Vil SMK besvare disse spørsmål og spørsmålet om hvordan det kan ha seg at sametingspolitikken etter Regjeringens syn, ikke bryter med «FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering».


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags