Kronisk syk og kronisk stolt av Narvik og Vinterfestuka

Arkivfoto

Arkivfoto

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

Debatt:Lørdags kveld, et lite døgn til, og så er årets Vinterfestuke over.

For meg har VU alltid vært ei god uke. Ei uke fylt med glede.

De årene jeg bodde borte fra byen, var denne uka ei uke som gjorde at jeg lengtet hjem.

Noen år passet det slik at jeg kunne ta meg en tur. Andre år gjorde det ikke det. Så flyttet jeg hjem, og VU var en sikker vinner hvert år.

Trodde jeg.

Så skjer det som ofte skjer: livet.

Jeg fikk en kronisk sykdom som har dømt meg til tvungen sofatjeneste oftere enn jeg egentlig er interessert i å ha.

Kjipt, uten tvil. Men det er slik det er, og det er bare å ta en dag av gangen, og sette pris på det man faktisk klarer å få med seg.

Slik er det også i Vinterfestuka. Gjennom Fremover, Snapchat, Instagram og Facebook har jeg fått med meg mye av årets VU.

Jeg har vært publikum. I fra sofaen. Ikke helt det samme, sant det. Men det er noe. Det gir meg et innblikk. Og det gir meg glede og en følelse av stolthet av byen min.

Jeg har tre barn som alle er i barneskolealder.

Det drar meg med på ting. Det gjør at jeg kommer meg ut på noe av det som skjer i løpet av uka.

Jeg er så heldig at jeg får være med på tre VU-kafeer på Frydenlund barneskole.

Tre små timer får jeg kle på meg rallarantrekket mitt, møte andre foreldre i samme ærend, kost meg med kaffe og kaker og sett på de fantastiske numrene som ungene har forberedt til årets VU.

Barn i denne alderen gjør også at første lørdag i VU er viktig for oss.

Jeg klarer dessverre ikke hele løpet denne dagen. Det blir ikke både og. Dette vet ungene mine veldig godt.

Derfor må vi velge hva vi skal gjøre sammen. Og det er greit. Vi valgte arrangementet i Lokstallen etter barnetoget.

Så godt å få være i det, riktignok litt på sidelinjen, men likevel: treffe folk, kjenne på folkelivet, kjenne på de gode minnene fra jeg selv var barn og kledde meg ut sammen med vennene mine.

Så godt å ennå ha de gode vennene, og vite det at når jeg må tilbake til tvungen sofatjeneste, så stiller de opp og tar ungene mine med seg på andre arrangement tilrettelagt for barna.

Og for ei tilrettelegging det har vært.

Ut i fra årets program ser det ut til å omfavne absolutt hele spekteret av kjønn og alder til innbyggerne i Narvik. Det er fantastisk.

Jeg skal ikke late som at det føles greit å ligge på sofaen og leve gjennom andres aktiviteter på sosiale media.

Egentlig er det noe dritt. Men det er godt å se at det er så mye som skjer, og at folk skjønner at for at det skal skje noe i byen vår, så må vi stille opp som publikum.

Bevisst eller ubevisst, men jeg håper folk er klar over hvor heldige vi er som har denne festivalen i Narvik hvert år.

Håper folk ser at hvis helsa holder, så må vi stille opp, håper folk skjønner at for å nyte, så må vi yte. Vi må gi tilbake.

Det ser det stort sett ut til at folk gjør. For det er fantastiske besøkstall på alle lunsjkonsertene uka gjennom.

Det er flere utsolgte kveldskonserter og forestillinger.

Barnas scene har fulle hus både på formiddagene og ettermiddagene.

Ungdommene stiller opp og skaper liv på Verdensteateret. Museum og galleri har faste og nye utstillinger.

Det er godt besøkte litteraturlunsjer. Gamle tradisjoner som Komihopprennet og Rallarsvingen står opp fra de døde.

Foreninger, klubber, arbeidsplasser og vennegjenger - de samles til sitt årlige VU-arrangement.

Så deilig å lese om alt dette i Fremover.

Så deilig å få et glimt av livet på snap.

Så deilig å se at hele byen stiller til dugnad for VU.

Tvungen sofatjeneste og ergrelse over mange tapte kveldsarrangement til tross, noe stort har jeg fått med meg i år.

Med riktig oppladning, forberedelse og fantastiske hensyn tatt av ungene mine, klarte jeg å være med på Svarta Bjørn-konferansen i år.

Av forskjellige grunner har jeg ikke fått med meg konferansen tidligere år, så jeg visste ikke helt hva jeg gikk til.

Lite visste jeg at det skulle vise seg å være en minifestival i festivalen. At jeg skulle få høre noen fascinerende og gripende foredrag, det var jeg forberedt på.

Kristine Schille trakk fulle hus i Sjømannskirka for litt siden.

Da klarte jeg ikke å komme meg dit. Nå hadde jeg en ny sjanse.

En stor grunn til at jeg faktisk ønsket å komme meg på årets konferanse.

Etter foredraget hennes skjønte jeg at det var helt riktig ønsket av meg.

Så ærlig og sårt. Så åpent og nært. At Truls Svendsen skulle få fram latteren hos publikum, meg inkludert, det var heller ikke uventet.

At Janove Ottesens suksesshistorie var god, var jeg også forberedt på.

Men at jeg skulle få så mange vakre musikalske øyeblikk og latterkuler med på kjøpet, det kom som en herlig overraskelse.

Det ble rett og slett en smak av mye av det jeg ikke hadde klart å gå på så langt i VU.

En vakker og skjør start av Willem Mathlener og Srdjana Jovanovic - et lite snev av en lunsj-, eller i dette tilfellet, frokostkonsert.

Svarta Bjørn 2015 Kirsten Aspenes åpnet konferansen med Jakobsens dikt Se oftere mot nord - Ord i spor i et par små minutter.

Erlend Osnes ga av seg selv som konferansier - små glimt av et stand up-show.

John-Kåre Hansen og England Brooks tok oss skjørt videre inn i dagen - et harmonisk jazzparadis.

Kjente

Marthe Valle løste oppgaven sin fantastisk med ei blanding av bilder, snakk og dype viser, og avsluttet økta si med å trekke opp Khaled Harara - vips, et lite øyeblikk av Holyland. Tonje Unstad dro oss med i alvoret av å ro aleina, før hun fikk fram latteren, dog beholdt noe av alvoret, for vi skal ikke kimse av barns bekymringer, med Bestemor sitt utedo - og barnas scene var representert.

På toppen av dette kom det hyggelige pauser hvor jeg kunne prate med både min mamma og min tante som jeg kom sammen med, og med mange kjente som jeg så alt for sjelden ser for tiden.

Pauser hvor jeg kunne fylle på med forfriskende frukt, mettende og god lunsj, mektige og fristende kaker.

Pauser hvor inntrykkene kunne fordøyes.

Da konferansen var over og jeg rolig trasket hjemover fikk jeg tid til å tenke.

Så heldig jeg har vært, som har fått vært med på dette. For det er jo nettopp dette livet handler om: å leve i nuet, å planlegge, å jobbe hardt, å se at det ikke alltid går som man vil, å gi seg selv lov til å være sint og forbanna når livet ikke blir som man hadde trodd, å ro aleina, å være i lag, å innse at du er vakker og god nok som du er, å utfordre deg selv, å stole på deg selv, å tørre å si ja.

Takk

Så takk! Takk til deg som jobber i Vinterfestuka.

Takk til deg som sitter i styret til stiftelsen Vinterfestuka.

Takk til deg som stiller som frivillig gjennom uka. Takk til deg som spiller i Rombaksmusikken.

Takk til deg som er med i Rallarklubben.

Takk til deg som jobber i barnehage og skole og som tar med barn og unge på forestillinger og show, som arrangerer VU-kafe og åpent hus og alt det som hører med til slike arrangement.

Takk til deg som er artist og som sier ja til bookingforespørselen.

Takk til deg som går på konsertene og forestillingene.

Takk til deg som dokumenterer VU med bilder, reportasjer, snap og oppdateringer på Facebook.

Takk til deg som tar på deg rallarantrekket ditt med andakt og stolthet, og dermed er med på å gjøre festivalen gjennomført.

Tusen takk, kjære Narvik by, for at du viser deg fra din beste side og gir oss alle, til og med meg, som har tvungen sofatjeneste store deler av uka, fornøyelsen og gleden av å kjenne på stoltheten av byen vår og den fascinerende historien som hører med.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags