Flyktninger til besvær for Narvik kommune

Narvik har - i motsetning til tidligere, ikke lyktes med å få til en god integrering, skriver Svein Willy Mikaelsen.

Narvik har - i motsetning til tidligere, ikke lyktes med å få til en god integrering, skriver Svein Willy Mikaelsen. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Det koster bestandig mer å reparere i ettertid når de ansvarlige ikke stiller seg de rette spørsmålene før man setter i gang en prosess.

DEL

LeserbrevUnder ovenforstående overskrift hadde tidligere sosialsjef i kommunen, John Willy Edvardsen, sist uke et velskrevet og informativt innlegg i Fremover. Dette i forbindelse med at bystyret snart skal ta stilling til en henvendelse om å ta imot 75 nye flyktninger.

Mye av Edvardsens artikkel berører økonomiske sider av saken som jeg overhodet ikke forstår meg på og dermed ikke vil kommentere.

Men når både saksdokumentene og Edvardsen sjøl slår fast at Narvik – i motsetning til tidligere – ikke har lyktes med å få til en god integrering, er jeg ikke på dette punktet det minste overrasket. Som den hyggelige og omgjengelige person Edvardsen er, lar han være å sette fingeren på «ansvarlige» og hva som konkret blir gjort galt. Men mellom linjene kan man lese at dette har Edvardsen peiling på.

Som menigmann har også jeg undret meg over sider av integreringen av mennesker fra andre nasjoner her i byen. Mens familien bodde på Furumoen, var turene til sentrum unnagjort i en fart, og man bet seg sjelden merke i saker og ting. Etter at kona og jeg fikk bopel «på torget», blir det til at man tar trimturene til fots i bygatene. Og da ser man detaljer man ikke får med seg gjennom bilvinduet.

Allerede for mer enn tre år siden ble jeg forbauset over å se at der utenfor et par adresser i bykjernen stadig oppholdt seg rundt 15 utenlandske personer av samme hudfarge og nasjonalitet.

Jeg vet litt om integrering etter at vår familie i fire-fem år var en liten del av en kontingent på 60–70 nordmenn blant 5–6000 utlendinger fra nesten tjue nasjonaliteter som bodde i den fransktalende delen av Belgia. På fritiden holdt nordmenn sammen med sine landsmenn, og de fleste av oss reiste hjem uten å ha vekslet et ord med en belgier. Selvfølgelig er eksemplet søkt i og med at alle visste at oppholdet i utlandet var midlertidig, og at alle etter en tid skulle tilbake til vante forhold i hjemlandet. Men likevel, lærer man seg ikke språket i det landet der man av én eller annen grunn har havnet, er muligheten til å få kontakt med de nye omgivelsene nærmest null. Grunnopplæring i et nytt språk kan voksne kanskje få på innvandrerskolen, men praktisering må komme via omgang med naboer, gjennom idretten, på turer, via hobbyer og etter hvert folk på arbeidsplassen.

Den gangen jeg først ble oppmerksom på disse konsentrasjonene av utlendinger i eldre bygninger i bykjernen, hadde Narvik fremdeles asylmottak, og i min uvitenhet tok jeg turen opp dit for å spørre hvordan de kunne finne på å lage til «gettoer» i byen vår. Svaret var at asylmottaket ikke hadde noe med bosetningen å gjøre. Det samme svaret har jeg fått når jeg ved anledning har rettet spørsmålet til kjente som har sitt virke på UDI og IMID.

Av Edvardsen sitt innlegg går det vel ganske klart frem at det er kommunen selv som legger opp til en slik bosetning som må være uønsket både for lokalsamfunnet og de flyktningene det gjelder.

John Willy synes det er trist at kommunen ikke klarer å få til god integrering, men han sier også at det er mulig å komme tilbake på sporet. La oss håpe det. Men det koster bestandig mer å reparere i ettertid når de ansvarlige ikke stiller seg de rette spørsmålene før man setter i gang en prosess.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags