Isoporsøppel ved Rombaksfjorden

ISOPRSØPPEL: Dette bildet tok Jan Robin Bolle av isopor ved Rombaksfjorden - før han satt i gang en skikkelig ryddeaksjon.

ISOPRSØPPEL: Dette bildet tok Jan Robin Bolle av isopor ved Rombaksfjorden - før han satt i gang en skikkelig ryddeaksjon.

Av

En historie fra virkeligheten – Narvik, påsken år 2017:

DEL

Les Fremover i 5 uker for KUN 5 kr!

MeningerEtter et god dag i Narvik hvor jeg besøkte byen på en solrik dag i forbindelse med transportoppdrag til jernbanestasjonen fikk jeg et miljø- og forsøplingssjokk. På vei hjem ville jeg ha en naturopplevelse og stoppet derfor ved Langstranden ved Rombaksfjorden. Langstranden er fin å gå på i sørlig retning mot Rombaksbrua. Etter hvert går den flate stranden over i steinet sjølinje. Det var da jeg ble oppmerksom på forurensningen av plastikksøppel som lå spredt i sjøkanten og opp mot land og skogen. Plastikk i mange varianter. Jeg tenkte at dette var trist og at det er behov for en skikkelig strandryddeaksjon, men at det ikke var noe jeg kunne eller skulle engasjere meg i nå.

Den konklusjonen fikk en brå slutt da jeg til min overraskelse fant en sekk med isopor nordvest for Rombakbrua. Dette var små isoporbiter, antakelig støtabsorberende materiale. Utrolig nok var sekken i plast intakt der den lå mellom steinene nede ved sjøen. Jeg skjønte straks at det påkom meg en handlingsplikt med hensyn til å ta vare på den før alt innholdet fløt ut. Volumet på sekken var i underkant av en kubikkmeter vil jeg tro, kanskje noe mindre. Dessverre var det ikke plass i bilen til å ta med sekken, så jeg måtte komme tilbake senere. Jeg ser meg mer omkring i området og oppdager at små isoporstjerner (trearmet) ligger utover i et større område, blåst avgårde av vinden. Innser at det dreier seg om en annen sekk som også er havnet her og som har sprukket.

Planen min er å kjøre til Narvik igjen 1.påskedag. Fra og med onsdag kveld plager erkjennelsen meg om at isoporsøplet ligger under Rombaksbrua og at det neppe kommer til å bli ryddet med det første hvis jeg ikke tar affære. Jeg snakker med mine nærmeste om at jeg må gjøre en miljøaksjon for å berge den intakte sekken med isopor, samt begynne å rydde opp isoporen som er spredt utover.

Søndag formiddag den 16.04.17 gir vi oss avgårde utstyrt med søppelsekker, rake og snøskuffel for å berge det som berges kan. Min medhjelper skjønner alvoret når hun med egne øyne ser hva som har skjedd. Det er alvorlig miljøforurensning. Hvordan kunne dette skje? er det første spørsmålet som faller en inn å spørre om. Ved ankomst Rombaksbrua på nordlig side kjører vi av veien til venstre og kan kjøre helt ned under bruen. Det er overraskende fint her, landlig og sjønært. Det er overraskende å se at noen har lagt fra seg deler av en kjøkkeninnredning der. Vi finner også en gammel vedovn i støpejern, rester etter en stillasje, rester av sikkerhetsstativet til en nødstige, tre store plastkanner og ellers vanlig plastemballasje. Det er ut over vår kapasitet for denne turen å ta på oss å bringe disse tingene til søppelplassen.

Søndag var en solrik dag og alt lå til rette for en nydelig skitur på fjellet. I stedet starter vi med å rake sammen isopor og fylle opp i søppelsekker ved Rombaksbrua. Solen varmer og vi må ta av oss jakkene. Vi småsnakker sammen, men jobber også hver for oss og går i egne tanker. Å bruke tid til å rydde i naturen gir en følelse av å gjøre noe meningsfylt, selv om det egentlig er å samle samme rot og skrot som andre med vilje, uhell eller uvitenhet har forårsaket at havnet i naturen. Til tider er det nesten som en skattejakt, jo verre ting man finner, desto mer tilfreds blir man av å ha prioritert å bruke tid på å lete etter, og samle sammen søppel. Oppgitthet og frustrasjon er også nærliggende følelser ovenfor forsøplingen. Det er rart å erkjenne disse motstridende tankene og følelsene.

Sekken, som var intakt onsdag tidligere i uken er fremdeles intakt. Vi bærer den opp til bilen som vi skal transportere avfallet i. Tiltross for at den er stor, er den veldig lett. Vekten av hver isoporbit må være nesten ingen ting. Lettere en ei fjær. I fri flyt har vinden en lett jobb med å spre dette materialet overalt. Så har altså skjedd i dette tilfelle.

Arbeidet vårt videre tar utgangspunkt i det som ser ut som nedslagsfeltet for sekken, som er blitt tømt helt for innhold, men vi finner derimot ikke selve plastikksekken. Jeg raker sammen i hauger, mens konen min sirkler rundt i ytterkant og samler det som må ha blitt blåst mer utover. Vi skjønner at hvis isoporen blir liggende spredt slik utover vil våren og sommerens vegetasjon etter hvert skjule isoporen for alltid. Forurensningen må derfor opp nå, så raskt som mulig.

Vi tar en pause og koser oss med medbrakt mat og drikke, og jeg priser min kone for at hun ble med meg på dette prosjektet. Før jeg reiste hjemmefra hadde jeg funnet frem telefonnummeret til salgs- og markedsansvarlig i selskapet hvis logo og navn står på isoporsekken. Etter første pause ringer jeg han og han svarer meg straks. Jeg beklager forstyrrelsen i påskeferien og forklarer hvem jeg er. Han er villig til å høre på hva jeg har å fortelle og er straks interessert i å undersøke saken nærmere. Jeg avtaler at nærmere informasjon vil bli gitt fra merkingen på sekken. Det fremkommer både hvem selger og kjøper er, men ikke hvem eventuell transportør er. Salgs- og markedsansvarlig antyder at ansvaret for produktet slik vi har funnet det sannsynligvis ligger på transportøren.

Når jeg først er ved sjøkanten klarer jeg ikke la vær å bruke litt av tiden til å hente opp søppel mellom steinene nede ved sjøen. Blant annet finner jeg et stort flak med plastikk, antakelig til fuktsperre i vegger, en eldgammel presenning som tidens tann har krøllet rundt en stor stein. Vi finner bilsete, plastikkrør og plastflasker. Her er mye på et lite område. Inni mellom erkjenner jeg at det er den tømte isoporsekken vi må konsentrere oss om, også fordi vi har begrenset kapasitet til å få med oss veldig mye søppel.

Midt i isoporplukkingen dukker det opp en person i overkant av hvor vi befinner oss. Hun har en trist nyhet, nemlig at på andre siden av bruen, på østsiden så ligger det en sekk til med isopor, altså en tredje sekk. Vi har ikke nok av verken tid eller krefter til å rydde opp alt dette, så vi må begrense oss. Senere går jeg over på østsiden for å kartlegge situasjonen der, og riktignok finner jeg en nesten tom isoporsekk slynget rundt et tre. Det er isopor strødd overalt. Etter min vurdering må mye ha blåst på sjøen slik dette funnstedet ligger til. Selve sekken tas med til oppsamlingsplassen utenfor bilen. Ved nærmere ettersyn på sekkens fraktmerking fremkommer det at dette er sekk nummer en av tre sekker. Den intakte sekken er sekk nummer to av tre. Da må det være den tredje av tre sekker vi har holdt på å rydde opp etter.

Vi fortsetter å arbeide frem mot kl. 16.00. Søppelen lastes inn i bilen og vi begir oss til Djupvik. Tiltross for at anlegget er stengt hjelper en produksjonsleder ved HRS oss med å kunne sette igjen søppelet hos dem. Lettelsen er stor og jeg takker så mye for at han kunne bistå med en løsning. Siste gjøremål i denne oppryddingsaksjonen er å levere den intakte isoporsekken, samt restene av den siste sekken vi fant til leverandøren i Narvik.

Dagen ble avsluttet på Viva Restaurant i Gate 2 sammen med våre ungdommer som hadde vært i Sverige og Narvik i påsken. Maten smakte fortreffelig etter dagens innsats på miljøfronten.

Jeg vil formidle denne historien for å motivere flere til å være miljøengasjert. Vi må stille krav til at naturen ikke skal forsøples eller ødelegges mer. Å fylle et bærenett med søppel kan virke som en liten ting, men hvis mange nok gjør dette, blir det mye likevel. Gjør noe positivt for naturen. Vi må alle bidra til at de økosystemene vi lever i kan bestå og bli styrket i fremtiden. Jeg oppfordrer herved dem som har anledning til å dra til Rombaksbrua for å samle opp mer isopor.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags