Interesse for jernbaneutbygging i Nord Norge har i løpet av de siste månedene utløst et stigende engasjement fra flere interessegrupper i Tromsø, i Skibotn (Lyngen), Narvik-området og i Syd-Varanger. Alle ideer fra nord blir møtt med øredøvende taushet fra jernbanemyndigheter og rikspolitikere.  Selv nordnorske rikspolitikere later til å vende det døve øret til slike planer.

I Fremover mandag leser man i så måte to interessante saker. I et leserinnlegg oppsummerer Terje Karlsen, Nord-Norgebane-forkjemper gjennom flere tiår, noe av det som skjer i landsdelen vedrørende ønsker for mulig(e) fremtidig(e) jernbaneprosjekt(er).

Terje Karlsen har god innsikt i jernbanesaker og har, etter min mening, for en stor del rett i det han hevder i sine mange presseinnlegg.

Jeg tillater meg likevel å komme med en liten innsigelse. Utbygging og modernisering av Ofotbanen går for sakte, mener Karlsen. Ja, kanskje har  han rett, men all jernbaneutbygging tar tid. Lang tid av forskjellige årsaker.

Jeg  vil likevel hevde at kapasitetsøkningen allerede nå, eller senest i 2020, tangerer sitt metningspunkt. Forlengede krysningsspor på alle seks stasjoner (Djupvik medregnet og Narvik stasjon under anlegg). Oppgraderte strømforsyningsanlegg (tilførsel og kjøreledning). Oppgraderte sikringsanlegg. 30 tonns akseltrykk med prøvedrift opp til 32 tonn.

Dessverre har dette, som Karlsen helt riktig hevder, medført at mye av jernbanedriftens dyktige kompetanse på personellsiden har forsvunnet. Nyeste spiker i denne kista blir (nært forestående) flytting av togleder-sentralen til Trondheim. Dette medfører et tap av ytterligere kompetansearbeidsplasser i Narvik. Administrativ styring av Nordlandsbanen fra Bodø til Mosjøen og ny prosjektavdeling i BaneNor/Narvik får være en liten trøst i så måte.

Daglig leder i Pole Position, Stig Winther, gir i samme avis en interessant innføring i jernbanens muligheter på strekningen Boden-Narvik, med hensyn til dobbeltspor på hele strekningen mot jernbaneknutepunktet Boden.

Min konklusjon på rekkefølgen av eventuell nybanebygging i nord (norsk side), er at det først må satses på en rask dobbeltsporutbygging på Ofotbanen (husk at denne banen ble bygget på knappe fire år for 120 år siden). I jernbanekretser spøkes det med at det nye kryssingssporet på Djupvik er første etappe i "dobbeltspor Ofotbanen". Jeg heier på Ofotbanealliansens utmerkede arbeid i tilknytting til dette prosjektet.

Neste prosjekt må bli Nord-Norgebanens fremføring mellom Fauske og Narvik. Jeg skal ikke gjenta argumentasjonen for dette, men minne om at denne jobben kan foregå parallelt med elektrifisering av Nordlandsbanen.

Stikkord: Hybriddrift av trekkraft i rutegående tog.

Så til mitt hovedpoeng og konklusjon.

Det nytter lite med interessegrupper, uansett dyktighet og kjennskap til jernbanedrift, uten skikkelige politiske allianser.  Å etablere slike, må være prioritet 1 i jobben for nye jernbanelinjer i nord.  Både lokale, regionale, og til slutt samstemte politikere på Stortingets Finnmarks- Troms- og Nordlandsbenkene.  Det  er fra våre egne vi trenger drahjelp.  Verken jernbanemyndigheter eller politiske interesser i sør, kan forventes å gå i bresjen for jernbaneutbygging i nord!