Kunsten å være en Alfred

Sindre Garret Lamvik Sollie

Sindre Garret Lamvik Sollie

Av

Hvor mange av oss stresser ikke over fremtiden uavhengig av om du vet hva du vil gjøre eller ikke?

DEL

MeningerStress fordi man vil ha kjæreste, stress fordi man vil være deilig og populær, stress fordi du holder på med en jente, men du er egentlig litt mer gira på kompisen din, stress fordi du har en mamma eller pappa som er veldig syk.

Selv om mange mener det godt, blir vi bombardert av stress og forventninger fra stort sett alle i livene våre, og derfor mener jeg vi i større grad burde drite i å stille de forventningene til vennene og medelevene våre.

Her ønsker jeg å illustrere ved hjelp av Emil i Lønneberget.

For de som eventuelt ikke vet det er Emil en liten kid i noen svenske barnebøker og filmer som alltid kødder til alt. Hvis det første som skjer i en film om han er at familien pynter seg til fest, vet du at han kommer til å spise opp maten, føkke opp klærne til folk og henge opp søstra si i flaggstanga før filmen er ferdig.

Og da når alle andre har lyst å slite av hodet på Emil, går han til Alfred og så er Alfred bare sånn “La oss gå og bade”.Alfred forteller aldri Emil at han skal skjemmes over all driten han har gjort, fordi han vet at ALLE andre sier det.Mest sannsynlig har de fleste av oss en Alfred eller to i livet vårt som vi kan dra på besøk til og bare se film eller game eller lage mat eller se på Ex on the Beach med.

Jeg føler meg trygg på at ingen kommer til å slappe helt av og ikke stresse med livet bare fordi du er en god venn. Folk vil fortsatt få blodig diare når eksamenstiden nærmer seg selv om de har en venn som transporterer deg bort fra den delen av livet ditt for en kveld eller en helg.

Min Alfred heter Mats. Jeg har kjent Mats omtrent så lenge som jeg har kjent meg selv. Foreldrene våre var bestevenner så det var veldig naturlig at vi skulle bli det også.

Da jeg gikk på barneskola fikk vi utdelt en sånn liten grønn bok som vi på mandag skulle skrive om helga vår i.Nesten alle mine helgerapporter i den boka starter med “I helga var jeg hos Mats…” og jeg tror at han var en av de fundamentale tingene i livet mitt som gjør at jeg er der jeg er i dag.

Da jeg ble begravd i en snøhaug av fire-fem gutter på vei hjem fra skola sto det neste mandag at jeg hadde vært på overnattingsbesøk hos Mats i helga og lekte med lego og tegna og hadde the time of my life.

Når jeg i fikk to stykk fra klassen på døra mi som fortalte at jeg var den eneste i klassen som ikke hadde blitt invitert i bursdag oppi gata og at de hadde det helt sykt morsomt uten meg, sto det etter neste helg at jeg igjen hadde vært på overnatting oppi fjellet hos Mats hvor vi spilte Super Smash og hadde Star Wars-maraton for hundrede gang og mora hans laga pizza og jeg hadde the time of my life.

Hver eneste gang jeg opplevde motgang hadde jeg ihverfall han i mitt hjørne.

Mats var min Alfred selv da vi sklei litt ifra hverandre fordi vi begge plutselig begynte å få andre venner.

Etter at jeg for første gang hadde klart å si høyt til et annet menneske at jeg var homo, ringte jeg Mats så han kunne bli den andre som fikk vite det.

Og da jeg ble spurt om jeg kunne fly opp fra Oslo for å prate litt i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse, ringte jeg Mats og spurte om jeg kunne bruke han som eksempel på en Alfred.

Jeg er overbevist om at alle trenger en Alfred eller flere i livet sitt, men å være en Alfred for noen betyr ikke nødvendigvis at du må være en bestevenn for noen. Det handler bare om et smil og et hei. En hyggelig kommentar. Mange av oss er for dårlig på å gi komplimenter. Familien min for eksempel stiller opp for hverandre og viser hverandre omtanke gjennom handlinger, men ordene sitter iblant veldig langt inne. Jeg husker spesielt godt en begravelse i familien hvor jeg syntes det var litt rart at alle disse fine talene og hyllestene kom på tur og rekke når personen var kremert.Det føles kanskje litt kleint i starten men etterhvert kjenner du bare hvor godt det er å se hvor lett det er å gjøre noen andre veldig glade. Og hvis du er litt sadistisk så kan du gi folk komplimenter bare så de skal bli flaue.

GIFTEN

Ikke misforstå meg med det stresset forresten! Jeg mener at noe stress er veldig bra for deg. Det stresset som gjør at du pugger hardere enn du noen gang har gjort før en eksamen. Det stresset som gjør at du scorer det målet på fotballbanen eller nailer det pianostykket på konserten er bra. Det instinktet vi gjennom flere millioner års evolusjon har utviklet som gjør at kroppene våre i pressede situasjoner sørger for at du klarer å holde deg våken – det presset som gjør at jeg får sommerfugler i magen av å stå foran en skole og prate om følelsene mine er bra.

Men så har du det stresset som er gift. Gift som sprer seg til alle aspekter av livet ditt og motarbeider deg og kroppen din.Vår største styrke er evnen vår til å se inn i dypet av oss selv og finne det som gjør deg sterk, det som gjør deg unik og det som viser deg hvordan du kan forbedre deg selv.Men denne styrken er også vår største svakhet. Den evnen som gjør at vi leter etter feil i oss, og fordi vi alle er en jævla rase av drama queens så tar vi tak i alle småfeil vi finner og gjør det til sentrum av universet vårt.Min totale følelse av å ikke passe inn, av å ikke fungere som de andre guttene på min alder gjorde at jeg aldri følte at jeg lyktes med noe, selv om jeg i dag vet at jeg gjorde mye bra og hadde hovedroller i dukketeater og skolestykker, og fikk være konferansier på greier.Men den følelsen av å være stygg og talentløs gjennomsyrer alle aspekter av livet ditt, og hvis du har noe ekstra vanskelig som litt sprinkle on top, kan du slutte å fungere.For min del var dette krydderet i hverdagen at jeg i dag kan se at jeg så lenge jeg har levd har vært en flaming homosexual.Jeg husker godt at det bodde en gutt over gata som jeg i dag forstår at jeg syntes var grisedigg. Han var kanskje 5 år eldre enn meg, så kanskje 10 år gammel. Og jeg skjønner jo ikke hva som er galt med meg, bare at det er noe som gjør at jeg føler at tankene mine ikke passer inn med sånn andre beskriver at de tenker.

Det her gjør jo at jeg blir stressa i mange år. En periode var eg dritforbanna på mamma fordi hun hevdet hardnakket at jeg ikke hadde ADHD. Jeg var dritdårlig på å gjøre leksene mine, men har alltid støttet meg på fantasien min og at jeg var flink til å uttrykke meg. Vi satt på foreldresamtale etter foreldresamtale fra barneskola til førsteåret på videregående, og jeg innser i dag at hele barndommen min kan oppsummeres med “Vi vet du har det i deg, men du må faktisk jobbe.”Jeg ble spurt gang etter gang “Hva er galt?” og jeg visste det vel ikke helt selv på det tidspunktet så da måtte jeg si ingenting og følte at alle bare tenkte at jeg var lat som jeg jo på sett og vis var som følge av alt det onde stresset som jeg følte på da.

Og det er her jeg ble statistikk i form av at jeg begynte å kjenne på depresjon. Og jo mer deprimert jeg ble, jo mindre følte jeg for å prøve å forbedre hverdagen min og sånn gjorde den onde sirkelen at jeg en kveld fant meg selv sittende i snøen oppi skogen nært den nærmeste ungdomsskolen. Der jeg hadde satt meg med mp3 spillern min, tatt av meg jakka mi og skoene mine, og tenkte at jeg skulle sitte der helt til noen fant meg dagen etter.

Og jeg husker at jeg tenkte alle klisjeene. Jeg håpet at guttene i klassen min skulle få så dårlig samvittighet at de aldri ble glad igjen. At lærerne skulle skjønne at de ikke kunne tvinge meg til å spille fotball eller stå på slalom fordi det va den eneste måten det gikk an å komme på bølgelengde med de andre guttene. Men så begynte jeg å tenke på mamma, pappa og lillebroren min, og at mamma kom til å bli ødelagt om jeg var borte og at hun aldri kom til å klare å bli lykkelig igjen.Så jeg kledde på meg og gikk hjem. Jeg kom inn døra. Tok av meg skoene og jakka. Mamma ropte fra stua at jeg måtte komme dit og se på TV. Jeg sa at jeg hadde lekt ute i snøen så jeg måtte dusje meg varm først. Så satt jeg på gulvet i dusjen og varmet føttene mine som jeg ikke hadde følelser i, og prøvde å gråte så stille at mamma ikke skulle høre mæ og spørre igjen hva som var galt.

PARASITTEN

Denne hendelsen preget meg i mange år fordi jeg husker at jeg gikk med en tanke om at jeg på en måte var uren som hadde dykket så langt ned i tanken om å ta livet mitt.Uansett hvor mye bra som skulle skje i livet mitt så ville jeg alltid sitte med den selvmordsparasitten bak i hodet mitt, og den ville utnytte en hver svakhet i meg for å gjennomføre det jeg var “for feig” til å gjøre den natta i skogen.Jeg tenkte på parasitten da jeg begynte på ungdomsskolen hvor jeg endelig havna i en klasse hvor folk var chill nok til at jeg kunne få være litt rar og ikke like fotball uten at det var verdens undergang.

Jeg tenkte det da jeg på slutten av ungdomsskola og starten av videregående begynte å få litt oppmerksomhet fra jenter fordi jeg begynte å bruke hårvoks og slutta å bruke joggebukse som dagplagg.

Jeg tenkte det da jeg flytta til Mo i Rana for å gå dramalinja og ble elevrådsleder i løpet av den første uken på skolen.

Jeg tenkte det da jeg fikk min første ordentlige kjæreste som jeg tok med meg hjem til Narvik i romjulen og besøkte familien hans i Bergen i påsken.

Jeg tenkte det da jeg foran 600 mennesker ble valgt til å sitte i Elevorganisasjonen sitt sentralstyre i Oslo og blei klappet frem til scenen mens “We are the Champions” dundret fra høyttalerne og konkurrerte med applausen om hvem som kunne gjøre meg stoltere.

Og året etter når jeg gikk på folkehøgskole og året etter når jeg fikk drømmemuligheten til å jobbe som praktikant i NRK Drama, og så...Plutselig en dag kjente jeg etter og klarte ikke finne den.Den tingen som utgjorde en av mine mest fundamentale grunntanker i livet: “Du e ødelagt for alltid om du har vurdert å ta livet ditt” var borte.Jeg vet ikke om det er noen fasit på hvordan folk føler seg, men for meg forsvant det ikke gradvis.Det bare var plutselig borte.

OG DET SKJEDDE FORDI JEG FIKK DELTADet var ikke nødvendigvis sånn at klassekameratene mine elska meg. Jeg manglet litt sosiale antenner, og jeg kunne sikkert ha dusja litt oftere, og tenkt litt mer på hva jeg hadde på meg, og ikke prøvd så hardt å bli likt. Men jeg fikk delta, og jeg ble respektert, og jeg fikk sitte ilamme de andre i lunsjen, og jeg ble spurt litt spørsmål og jeg sa masse rare ting.

Men jeg fikk være der, og gradvis knekte jeg litt koder. Jeg forsto hva jeg var flink på. Hva som gjorde meg spesiell og da ville folk at jeg skulle gjøre det jeg var flink på. Jeg lagde masse små filmer som jeg den dag i dag cringer ut av mitt blodige skinnn av å se på.

Jeg hadde flere Alfreder i livet mitt. Jeg hadde Sebastian og Kasper og Anna og Ragne og Fredrik og Daniel og Thomas og Bjarne og alle de menneskene som nok ikke anså meg som en venn direkte på det tidspunktet, men som ga mæ tid og lot mæ delta.

Disse er bare en handfull av de menneskene som jeg har å takke for at jeg fikk muligheten til at æ jeg, i dag når jeg møter dem på byen når jeg er hjemme i jula, har fått muligheten til å faktisk bli gode venner med mange av dem i ettertid.

Det var så jævla usannsynlig da jeg satt og gråt i dusjen den vinteren at jeg skulle ende opp her i dag med en forloved jeg elsker, flere venner enn jeg klare å gi den tida de faktisk fortjener, og går på et studie som jeg aldri hadde klart å skaffe karakterene til uten alle Alfredene mine. Dette er min takk til dem og alle dere andre Alfreder der ute.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags