Med norske rettigheter følger også et sosialt ansvar

Frida Brembo, journalist i Fremover

Frida Brembo, journalist i Fremover Foto:

Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

KommentarRedaktør Christian Senning Andersen spurte i sitt Ukeslutt denne uken hva norske verdier egentlig er, og vil en som er ny i landet føle på de verdiene vi selv mener vi har? Jeg synes Andersen skriver en leder der vi burde stille oss spørsmålet, rett ut, hva i helsikke driver vi på med? Hvilken vei utvikler Norge seg?

— Drapet var et tidsskille. Vi lovet den gang at dette ikke skulle skje igjen. Vi gjentar dette løftet i dag, sa statsminister Jens Stoltenberg (Ap) under ti-årsmarkeringen av Holmlia-drapet.

— Vi er her for å minnes Benjamin, men også for å si et tydelig nei til rasisme, sa statsministeren videre.

Drapet av Benjamin Hermansen rystet en hel nasjon da han ble knivdrept i 2001. Et drap som ble betegnet som det første rasistiske motiverte drapet i Norge. 

40.000 mennesker gikk i tog mot rasisme og viste hele verden hva norske verdier var og at her i Norge er vi bedre enn det.

Jeg var bare et barn da Holmlia-drapet fant sted, men når jeg tenker rasisme og hat, tenker jeg på Benjamin. Hvorfor? Fordi ingen forstår seg bedre på urettferdighet enn et barn.  

Vi går i den tro at i Norge har alle like rettigheter, vi kan danse så mye vi ønsker, vi kan synge så høyt vi ønsker og vi kan ytre meninger slik vi ønsker.

Med disse rettighetene følger også et sosialt ansvar.

Som mor selv er jeg opptatt av å tenke fremover. Hvordan skal jeg oppdra barnet mitt til å kunne møte andre mennesker med likeverd og respekt? En dag skal han ut i verden, da skal han ha lært norske verdier og et syn på enkeltmennesket som ikke skiller mellom religion, rase eller hudfarge.

Men hvordan skal ei mor oppdra et barn i den tro at vi er likeverdige når samfunnet skaper et slikt skille? Og når en musikkvideo som handler om noe så vakkert som kjærlighet utløser drapstrusler og hatytringer?

Drapet på Benjamin Hermansen var et tidskille, sa Jens Stoltenberg under ti-årsmarkeringen i 2011.

Ja, på en måte kan han si det, selv om rasisme har vært et tema i mange årtier før Holmlia-drapet. Men i 2001 sto Norge sammen i fakkeltog, i 2011 sto vi sammen i rosetog. Må det slike grusomme hendelser til for at vi skal få frem det beste i oss? Glemmer vi i hverdagens mas og tjas hva likeverd er? Glemmer vi av at vi har nordmenn i dette landet som aldri har følt seg som en nordmann fordi de bestandig kommer i andre rekke? Glemmer vi å være medmennesker?

Hva lærer vi barna våre, helt ubevisst, når vi velger ikke å invitere hjem de mørkhudede foreldrene fra barnehage og skole? Når vi velger ikke å snakke om likeverd, medmenneskelighet og rettferdighet mellom enkeltmennesker uansett utgangspunkt?

Når alt barna våre får med seg, er kriminelle på nyhetene, terror, gangsterne i filmene og kommentarene «ikke etnisk norsk».

Jeg er av den oppfatning at det vi forteller barna våre flyter i hodet, det vi viser barna våre brenner seg fast. Det er de som skal vise likeverd, respekt og medmenneskelighet de neste generasjonene. Da er det opp til oss, norske foreldre å slutte å gjemme oss bak hatytringer og PC-skjermer og ta ansvar for hvilket Norge vi ønsker barna våre skal vokse opp i.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags