Utvikling, utvikling, utvikling i nord!

Av
DEL

LeserbrevNoen mener at det politiske flertallet etter høstens fylkestingsvalg i Troms og Finnmark representerer et «avviklingsstyre». Avvikle hva da ?

Er det trua på at det er her framtida er, trua på at det er her vi vil leve, trua på at her skjer det verdiskaping som landet i stadig større grad er avhengig av, eller trua på at vi som bor her vet bedre enn Akersgatas åndselite hva som skal til for at framtida her fortsatt skal se lys ut ?

Nei, kjære pessimister og andre som eventuelt føler seg skuffet etter valget, er det en ting jeg er sikker på, så er det at alle de 57 som er valgt inn på fylkestinget i det tvangssammenslåtte Troms og Finnmark er opptatt av utvikling og framtidstro på vegne av velgerne, lokalsamfunn og næringsliv i hele Troms og Finnmark. Og skulle noen mot formodning ikke være det, vet jeg at jeg ikke kommer til å være den eneste som ikke vil la noen dø i synden for det.

Knapt noen gang etter gjenoppbyggingen av Finnmark og Nord-Troms etter 2. verdenskrig har det vært viktigere med politikk og politikere som setter nord fremst og øverst på den politiske dagsorden, regionalt og nasjonalt. Ikke minst kreves det på grunn av dagens demonteringspolitikk på område etter område i landet slik vi kjenner det. Det skjer gjennom bevisst nasjonal politisk uforstand if. høyere utdanning, eksempelvis Nesna, eller forsvarspolitikk og Andøya eller helikopterbasen på Bardufoss, da kreves at vi som lever her står opp for vår framtid. Men også når den ene reformen etter den andre fra dagens regjeringsflertall fjerner tjenestene lengre vekk fra folk, og der samfunnsstrukturer trues på grunn av nasjonal sentraliseringspolitikk - eller at grunnleggende infrastruktur for næringsliv avspises med knapper og glansbilder i større og større grad, jo lenger unna regjeringskorridorene man kommer, både geografisk og mentalt.

Forleden uke overvar jeg et debattmøte på Verdensteateret i Tromsø med blant andre utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide (H) som deltager. Temaet var: «Trenger vi en nordområdemelding?». Et steike godt spørsmål må jeg si, for underveis i debatten resonerte Søreide seg fram til at Norges suverenitet eller berettigede rolle i nord i prinsippet ikke var avhengig av at det bodde folk i Nord-Norge, det lå liksom fast uansett. Det er både historieløst, kunnskapsløst og risikabelt at en norsk utenriksminister kan klare å resonere seg fram til noe slikt. Men ikke minst forteller det meg at utenriksministeren og de hun representerer faktisk ikke er så opptatt av at det bor folk i nord, for ressursene, suvereniteten og den arktiske posisjonen har vi jo uansett. Ganske utrolig! For å si det enkelt: uten folk i nord, har Norge ingenting i nord å gjøre, kjære utenriksminister! Det kan historien, internasjonal politikk og sunn fornuft fortelle oss. Uten folk i nord, har Norge ingenting i nord å gjøre. Det bør både utenriksministeren og resten av regjeringen legge seg på minne, for uten folk, lokal verdiskaping og faktisk tilstedeværelse, blir Norge bare en nær-arktisk stat på linje med Kina og andre nær-arktiske stater med tvilsomme motiver i nord. Så landet trenger en politikk som gjør at det blir flere folk i nord.

I nord trengs flere folk, satsing på kompetanse og infrastruktur som møter framtidas utfordringer og muligheter, ikke nasjonal politikk innpakket i en nordområdemelding uten realiteter og framtidsrettede grep, eller uten å sette nord øverst på den nasjonale politiske dagsorden. For det er slik at Nord-Norge og våre enorme havområder vil være avgjørende for landets framtid. En nordområdemelding har dessuten liten hensikt om den ikke henger sammen med øvrig nasjonal politikk, det være seg satsing på nødvendig infrastruktur, kompetanse og tilrettelegging for at mer av verdiskapingen skal bli igjen i nord. Derfor må høyere utdanning gjøres tilgjengelig i hele landsdelen, derfor må kommunene sikres en økonomi som gjør det mulig å gi folk nødvendige tjenester der de bor, derfor må fylkeskommunene gis mulighet til å ruste opp fylkesvegnettet slik at næringsliv og lokalsamfunn gis utviklingsmuligheter, derfor må vi ha en forsvarspolitikk som tar nødvendigheten av en truverdig tilstedeværelse i nord på alvor.

Men derfor må også våre ungdommer gis mulighet til videregående opplæring nærmest mulig der de bor, derfor må statlige direktorater og funksjoner flyttes ut av Oslo til nord. Derfor trengs også en næringspolitikk nasjonalt som gir større muligheter for økt lokal verdiskaping fra et næringsliv i nord, som stadig ser muligheter og skaper større og større verdier for landsdelen og for landet om man bare gis muligheten. En bevisst framtidsrettet politikk for nord og for Norge kan ikke skapes i Oslo, den må også ha nordnorsk jord og hav under seg, det er det for lite av i dag. Bergensbanen kostet i sin tid mere enn et norsk statsbudsjett, man bygde den ikke fordi den var vurdert å være samfunnsøkonomisk lønnsom, men fordi det var viktig for landet, og at det var viktig for å bygge landet. Det vil også jernbanesatsing i nord være.

Så avvikling? Nei! Men mer enn nok å ta tak i, og det å vedta å be regjering og et nytt stortingsflertall etter 2021 om å oppheve tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark står overhode ikke i veien for det. Og jeg er overbevist om at alle 57 innvalgte på fylkestinget for Troms og Finnmark, om man ikke er enig om alt, kan være enige om at det er her framtida er, og den skal vi være med på å skape sjøl.

Det er i nord mulighetene, ressursene og framtida er, og det er faktisk her mye av den mest spennende utviklinga i landet skjer. Det er jeg overbevist om at hver av de 57 innvalgte i fylkestinget for Troms og Finnmark vet, og at er opptatt av å styrke grunnlaget for vår felles framtid. Og det gjelder nok både flertallet som vil oppheve tvangssammenslåingen og mindretallet som ikke vil det. Nei noe såkalt avviklingsstyre blir det nok ikke.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags