§ 185 har ikke livets rett

Av
DEL

Leserbrev7. november falt Oslo tingretts dom over SIANs leder og nestleder. Dommen viser forbilledlig klart hvorfor straffeloven § 185 bør avskaffes.

Aktor begjærte ubetinget fengsel for begge de politiske aktivistene – 30 dager for leder Lars Thorsen og 45 dager for nestleder Anna Bråten. Sistnevnte ble heldigvis frikjent, noe som må oppfattes som et sviende nederlag for Oslo statsadvokatembete. Thorsen ble imidlertid dømt til 30 dager betinget fengsel og en bot på 20.000 kr. Dermed har tingretten domfelt en person som kun har fremsatt rene meningsytringer - i dette tilfellet i form av religionskritikk. Jeg vil bare kommentere et par av de ni ytringene Thorsen er dømt for.

Retten påstår at «…islam er et parasittisk uhyre som næres på ikkemuslimenes blod og eiendom» og enkelte andre ytringer «inneholder grove og generaliserende angrep på muslimer, som må anses å være sterkt nedsettende og usmakelige», og at de er «egnet til å ‘forhåne noen eller fremme hat, (…) eller ringeakt’», som det heter i § 185. Retten har tvilt seg frem til at ytringene likevel «ikke er så kvalifisert krenkende» at de rammes av paragrafen. Premissene for konklusjonen presenteres ikke. Dommerne gir her uttrykk for ren moralisme. Og de gir ingen definisjon av det juridisk sentrale begrepet «kvalifisert krenkende». Hva ligger egentlig i dette begrepet?

Retten hevder at uttalelsen «Et hvert menneske som bekjenner seg til Muhammeds ideologi og som arbeider for å innføre islams ondskap her (…) er en trussel mot rikets sikkerhet og må deporteres eller interneres på livstid», i konteksten det fremsettes, «må anses som en grov integritetskrenkelse av muslimer og islam, og innebærer en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd». Dessuten omfattes uttalelsen angivelig av formuleringene «diskriminerende eller hatefull» og «fremme forfølgelse» i § 185; dette begrunnes overhodet ikke.

Ifølge Thorsen bør «gode muslimer» enten deporteres eller interneres, altså utsettes for menneskerettighetsbrudd. Med tanke på et av Høyesteretts to tolkningsprinsipper for § 185, nemlig «oppfordrer eller gir tilslutning til integritetskrenkelser», kan nok Thorsen sies å gi tilslutning (men ikke oppfordre) til såkalte integritetskrenkelser. Men dette er altså ikke Tingrettens vurdering – og «tilslutning» er for øvrig et løst uttrykk.

Videre må man spørre seg hvordan en ren meningsytring i seg selv kan utgjøre en integritetskrenkelse. Og man undres: Hva menes med at islam «integritetskrenkes»? § 185 skal for øvrig ikke beskytte trossystemer, men utelukkende minoritetsgrupper - dette er ikke ment å være noen blasfemiparagraf. Retten benytter likevel denne bestemmelsen som nettopp en blasfemiparagraf ved å slå ned på rene meningsytringer av islamkritisk art, som ikke kan betraktes som skadefremmende.

Det andre tolkningsprinsippet Høyesterett har fastsatt for anvendelse av § 185, gjør seg gjeldende i tingsrettsdommen: «grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd». Dette prinsippet er vanskelig å anvende. Uttrykket «grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd» er upresist – liksom ordlyden i § 185, noe både høyesteretts- og lagdommere tidligere har påpekt. Tingretten benytter faktisk en nesten identisk formulering som denne fra Høyesterett om paragrafen: «Begrepene ‘truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt’ er ikke særlig presise og går noe over i hverandre.»

I dommen argumenteres det ikke for hvorfor tiltaltes ytringer er i strid med § 185. Det fremsettes kun en rekke postulater, en serie rent subjektive verdivurderinger fra rettens side. Men denne uklare bestemmelsen vil lett føre til dommer som den aktuelle.

Lovgiver har overrakt dommerne et sløvt redskap. § 185 har ikke livets rett og bør nå oppheves - av hensyn til både samvittighetsfulle dommere og frihetsvennlige borgere.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags