Tusen takk, Narvik!

Bildet er tatt 5. april. Kontrasten er stor til fulle gater på Grünerløkka i Oslo. Takk for at dere viser hensyn.

Bildet er tatt 5. april. Kontrasten er stor til fulle gater på Grünerløkka i Oslo. Takk for at dere viser hensyn. Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Jeg kjører gjennom byen mot slutten av mars. Vanligvis ville gatene vært fulle av festglade mennesker i rallarklær. Men nå er det nærmest folketomt. Til og med bilene er borte. Hva har skjedd? De eneste tobeinte jeg observerer, er ute og lufter de firbeinte. Kjøpesentrene har flere stengte butikker enn åpne. Matbutikkene oser av sprit fra skyvedør til kasse. Jeg lurer på om kundene har tatt litt antibac innabords, der de sjangler rundt i forsøk på å holde en meters avstand. Når jeg mot slutten av handleturen ser en pur ung butikkmedarbeider iherdig vaske lokket på frysedisken, kjenner jeg på en enorm stolthet, blandet med dyp takknemlighet. Tenk, alle sammen gjør dette for meg.

Okei da, ikke bare for meg. Det ville vært litt voldsomt. Når jeg tenker meg om, er det mange som burde takke Narvik. Derfor påtar jeg meg rollen som talsmann for de som er risikogruppen for koronasmitte. Kanskje mange begynner å tvile på om det er nødvendig å stenge ned et helt samfunn, med de økonomiske og inngripende virkningene det har. Derfor tenker jeg det er best å gi dere et ansikt å forholde dere til.

Jeg heter Øyvind og er 48 år. Jeg har muskeldystrofi, sitter i rullestol og har brukt respirator i 22 år. Lungekapasiteten min er ikke lenger målbar. Hvis jeg blir smittet har jeg ingen anelse hvordan det vil gå. Den eneste bekymringen jeg slipper i disse dager er mangel på respirator. Jeg har to. Vi skal ikke være redd for å bruke humor. Det vi må skille på, er det å spøke med situasjonen og det å ikke ta den alvorlig. Jeg vil derfor argumentere for tiltakene. Hvorfor de er så viktige, og hvorfor de må fortsette.

Et argument mot dagens tiltak er at det er jeg som skal isolere meg, slik at resten kan gå tilbake til normalen. Da vil jeg snakke om hendene mine. Å, tenker du. Er de et problem? Du kan jo ikke løfte dem til ansiktet engang. Det har du helt rett i, men nå er det ikke de hendene jeg bruker. Jeg “bytter” hender tre ganger om dagen. Mine hender bor nemlig ikke under samme tak som meg. Hvor de har vært, hvem de har møtt, og hva de har gjort, har jeg ingen kontroll på. Uten muskelkraft, er det mine personlige assistenter som fungerer som mine hender. Opp til 20 forskjellige personer kan være innom i løpet av en måned. Disse 20 kan jeg ikke holde to meters avstand til slik resten av samfunnet oppfordres til å gjøre. Prøv nå å regne ut hvor mange jeg indirekte har nærkontakt med bare via andre. Og via deres nærkontakter igjen. Men vi har jo strenge karantenebestemmelser tenker du. Når undersøkelser fra Island viser at cirka 50 prosent av de som har fått påvist smitte av koronaviruset er helt symptomfri, håper jeg du forstår hvor høy risiko jeg har for å bli smittet.

Så på vegne av alles gamle besteforeldre, tanter med kols, kjederøykende onkler, og søskenbarn med astma. Tusen takk for innsatsen, og tusen takk for at du fortsetter å følge myndighetenes råd!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken