Institusjonshelsetjenesten i Nord-Salten

Av
Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

MeningerSamhandlingsreformen stiller krav til økt medisinsk kompetanse og styrking av det akuttmedisinske behandlingstilbudet i kommunehelsetjenesten. For de tilstander som kan behandles på dette nivået, skal behandlingen være like god eller bedre enn den som gis på sykehus. For at dette skal lykkes og gi befolkningen nærhet til en bedre helsetjeneste har de fleste kommunene endret samarbeidsstrukturer og organisering av sine akuttmedisinske tjenester. Kommunereformen har imidlertid i denne sammenheng vært en kompliserende faktor for mange.

Alle større endringer i en organisasjon skaper utrygghet og frustrasjon. Samtidig er det slik at forsøk på å konservere status quo alltid vil føre til regresjon. Det trygge og statiske hindrer nytenkning og fremskritt. Det siste er en nødvendighet for å følge samfunnsutviklingen.

De tre kommunene i Nord-Salten har i de pågående reformer basert hele driften av helsetjenesten på å bevare status quo. Alle tre kommunene ønsker i møte med Samhandlingsreformen å klare seg selv. Nord-Salten har hatt interkommunalt samarbeid om legevakt (NSL) fra 1999. Undertegnede hadde det faglige ansvaret for oppbyggingen og drift av NSL i vel 10 år. NSL har i dagens situasjon åpenbare svakheter hva angår forsvarlighet både fordi legen er alene på vakt og fordi lokalene ikke er knyttet til en institusjon. Svakhetene forsterkes som følge av nær forestående endringer i krav til bakvakt i driften av kommunal legevakt. Fra 2018 kreves bakvaktordninger med utrykningsplikt som støtte for turnusleger og alle leger i vakt som ikke er godkjent allmennleger. Vi har siste året sett at kommunene i Nord-Salten ved flere anledninger har hatt problemer med å finne allmennleger med veiledningskompetanse blant egne ansatte. Dette er utfordringer som det blir særdeles vanskelig å finne løsninger på.

Kommunene har i ulik grad vært i stand til å innarbeid Samhandlingsreformens krav om kommunal øyeblikkelig hjelp plass (KAD) innen 1. januar 2016 i sin virksomhet. Steigen har en lokal løsning som vil bli svært kostbar for kommunen og belastende for legene. Løsningen vil erfaringsmessig ikke være bærekraftig over tid. De to andre kommunene har enten ikke noen løsning eller har implementert en løsning som ikke kommer lokalbefolkningen til gode etter intensjonene i Samhandlingsreformen. Hamarøy kommune håper å få på plass KAD i løpet av året. Tysfjord har etablert en midlertidig KAD i Narvik, en ordning helt utilstrekkelig for hele befolkningen på vestsiden av fjorden som i utgangspunktet tilhører Nordlandssykehuset HF.

Tysfjord har sammen med flere andre kommuner i Salten et særlig ansvar for å ivareta helsetjenesten til den lulesamiske befolkning i egen kommune. Fra 2002 er det gjort flere forsøk på nå frem med forslag om institusjonshelsetjeneste på vestsiden av fjorden tilrettelagt også for den samiske befolkningen. Fra politisk og administrativt hold i Tysfjord kommune er dette arbeidet konsekvent motarbeidet eller stanset, i 2002 ved et løfte om 12 sykehjemsplasser på Drag samtidig som man bygde Prestegårdstunet sykehjem i Kjøpsvik, et løftet som aldri ble innfridd, i 2004 ved å avvise et forprosjekt for Samisk helse- og omsorgssenter finansiert av Sametinget, i 2013 ved å stanse forprosjektet til Distriktsmedisinsk senter på Drag finansiert av Helsedirektoratet, Nordland Fylkeskommune og Sametinget, i 2016 ved å stanse videre arbeid med KAD på Dragstunet. At Tysfjord kommune ikke har klart å kommet til enighet om en fremtidsrettet utvikling av egen helsetjeneste har i realiteten hemmet hele helsetjenesteutbyggingen i Nord-Salten. For skal det være samarbeid om helsetjenesten i Nord-Salten må dette samarbeidet i særlig grad lokaliseres til vestsiden av fjorden. Det er her utfordringene ligger. Det politiske flertallet i Tysfjord hindrer konsekvent samfunnsutviklingen på vestsiden av fjorden, særlig når det gjelder institusjoner som skal betjene hele befolkningen, også fra østsiden av fjorden.

Vi står overfor en kommunereform som kan skape særlig store utfordringer for helsetjenesten i Nord-Salten. Dersom Tysfjord kommune blir delt, står vestsiden av fjorden uten institusjonshelsetjeneste samtidig som halvparten av pasientene på sykehjemmet og omsorgsboligene på Prestegårdstunet i Kjøpsvik kommer fra vestsiden av fjorden. Hvor skal disse bo etter en kommunedeling? Er det noen som tror og håper på at en Indre Salten kommune vil kjøpe sykehjemsplasser i Kjøpsvik? Det økonomiske merforbruket ved Prestegårdstunet sykehjem er vel kjent. Eller håper man at en Ofoten kommune vil videreføre driften av et sykehjem i Kjøpsvik med et driftsmessig merforbruk på 4 – 5 mill NOK pr år?  Det er tragisk at det politiske flertall i Tysfjord kommune ikke har hatt vilje og/eller evne til å løse sine oppgaver på en bedre måte.  

Den beste løsningen på denne gordiske knuten, slik jeg ser det etter vel 40 års tjeneste og erfaring i distriktshelsetjenesten, er en ny og tilstrekkelig dimensjonert institusjon på Drag, et Tverkulturent Distriktsmedisinsk senter med tilrettelagt ambulant spesialisthelsetjeneste og områdegeriatri i samarbeid med Helse Nord. En slik institusjon vil ivareta alle oppgavene i helsetjenestene som i dag ikke har funnet sin løsning, inkludert legevakt og KAD for Tysfjord og Hamarøy. Samtidig har forskning vist at et sterkere samlet fagmiljø med spennende oppgaver stimulerer rekrutering og stabilisering av høyt kvalifisert fagpersonell.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags