Mæland må ta ansvar for at delingen av Tysfjord handler om penger, ikke om delingen av Tysfjord

Umulig debattklima: Selv de mest åpenbare urettferdighetene og feilene blir møtt med påstander om grådighet i grensedelingssaken, selv om grensen som er trukket er helt ulogisk. Monica Mæland må ta ansvar for at diskusjonen om delingen av Tysfjord ikke handler om delingen av Tysfjord.

Umulig debattklima: Selv de mest åpenbare urettferdighetene og feilene blir møtt med påstander om grådighet i grensedelingssaken, selv om grensen som er trukket er helt ulogisk. Monica Mæland må ta ansvar for at diskusjonen om delingen av Tysfjord ikke handler om delingen av Tysfjord.

Artikkelen er over 2 år gammel

Det skulle handle om en grense, men ble en diskusjon om penger. Nå vil kommunalministeren endre rundskrivet for at det skal være greit.

DEL

LederDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.«Departementet ser at sistnevnte formulering i rundskrivet er noe bastant.» Det skriver kommunalminister Monica Mæland i et svar til stortingsrepresentant Åsunn Lyngedal, som har bedt om en skriftlig redegjørelse for delingen av Tysfjord.

Svaret fra kommunalministeren er svært interessant. Av to grunner: For det første skulle jeg likt å se en hvilken som helst annen minister avvise å følge rundskriv eller retningslinjer fordi de var så «bastante», uansett sak. Det går liksom ikke an å si at «vi lar være å gjøre det her, for rundskrivet som vi skal følge er noe bastant.» Skal vi oversette dette til for eksempel domstolene, kan ikke en som står tiltalt få en mildere dom fordi lovteksten er «noe bastant».

Del to av Mælands svar til Lyngedal er at ministeren nå mener det blir viktig å få fram i rundskrivet at inndelingsloven med forarbeider skisserer et vidt handlingsrom i grensefastsettingssaker. Altså skrive om rundskrivet. Og da er vi inne på det andre som gjør svaret interessant: Rundskrivet kan altså endres med tilbakevirkende kraft. Igjen er det interessant å trekke en parallell til domstolene: Det står faktisk i grunnloven vår, paragraf 97 for dem som vi sjekke, at «ingen lov må gis tilbakevirkende kraft». Men når det passer ministeren, er det åpenbart greit å gjøre litt om på formuleringene i rundskrivet til Inndelingsloven slik at den bedre passer departementets vedtak. Det er så man ikke vet om man skal le, gråte eller rett og slett bare gi opp.

LES OGSÅ:

Men kommunalministerens stadige justeringer av sine forklaringer på hvorfor det ble alternativ D er ikke det som gjør hele saken fortvilende, selv om det er nok av grunner til å fortvile: Først ble oppbyggingen av en forvaltningskommune for lulesamisk språk brukt som argument, men da Mæland selv fra talerstolen i Stortinget sa at det ikke bor noen i det aktuelle området, var det vanskelig å forsvare at grensen måtte gå akkurat her av denne grunn. Så var det ivaretakelsen av samiske interesser, men allerede uken etter gikk statssekretær Aase Marthe Horrigmo ut og erklærte at «vi har ikke lagt noen avgjørende vekt på det samiske i denne saken».

Mæland har allerede fra starten av fått delingen av Tysfjord til å handle om alt annet enn det en delingen skal handle om, nemlig selve grensa. Ved å ta økonomiske hensyn når grensa ble satt, har diskusjonene i etterkant av departementets vedtak uløselig måtte dreie seg om penger. Og bare det. Uansett hvilke argumenter man møter delingen og valget av alternativ D med, blir man selv møtt med at Nye Narvik bare er opptatt av pengene, Nye Narvik er «storebror» og Nye Hamarøy «lillebror», og dette må vi unne Hamarøy. Uansett hvor mye man forsøker å diskutere grensa, blir den møtt med økonomiske argumenter. Mæland må ta ansvar for at delingen av Tysfjord handler om penger, ikke om delingen av Tysfjord. Det er jo slik man bygger en robust kommune, må vite – til tross for at departementet selv i en pressemelding 15. mai slår fast at definisjonen på en robust kommune, er 5.000 eller flere innbyggere. Ikke 20 millioner i skatteinntekter eller inntekter fra havbruk. Men antall innbyggere.

Men debattklimaet som er skapt i kjølvannet av departementets vedtak åpner ikke for faktabaserte argumenter. Det åpner ikke for å påpeke åpenbare urettferdigheter og feil. Det åpner ikke for å påpeke det totalt ulogiske i hvor grensen trekkes. Ta en titt på kartet med de fem ulike delingsforslagene. Alle forslagene til ny grense følger fjordene, slik alle forsto at hensikten var. Bortsett fra to: Alternativ E, som i praksis ville flyttet nesten hele Tysfjord inn i Hamarøy, og alternativ D – som nå er valgt. Grensa tar plutselig en 90-graders sving nordover, langt nord for Kjøpsvik – uten å ta med seg Kjøpsvik, som man like godt kunne gjort. Den flytter Hullya – der alle innbyggerne ønsket seg nordover til Nye Narvik – og videre innover Mannfjorden, før den altså tar en brå sving. Her går grensa midt over Seglfjellet og Mølnelvtinden og så akkurat langt nok nord til at den får med seg det mye omtalte Sørfjellet.

Monica Mæland har klart å skape et David og Goliat-klima i debattene. Til tross for det åpenbare i saken. Jeg er ingen spåmann, men jeg vil likevel satse mye på at tilhengere av alternativ D vil trykke opp nye hjerter for å takke ministeren for å skrive om rundskrivet til inndelingslova som ble forfattet i 2001. Og oppdatert i mars 2017. Får Mæland det som hun vil, blir den altså oppdatert i 2018 også. For å passe hennes vedtak. Fraværet av ydmykhet overfor at det reageres på at spillereglene for deling av kommune er endret for å passe henne selv, er påfallende. Hun står på vedtaket, selv om hun innerst inne må føle på at dette er blitt feil. Erkjennelsen i svaret til Lyngedal om at vedtaket ikke er i tråd med grunnlaget for grensevedtaket, er det nærmeste vi kommer en fremdrift i delingssaken. Vi håper dette bare er starten.

God helg!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken