Kona mi vet det ikke, men jeg er forelsket i en annen

Bilde:

Bilde:

Artikkelen er over 1 år gammel

Jeg har ikke fortalt henne at jeg nå også har skrevet dette kjærlighetsbrevet til «den andre».

DEL

UKESLUTT: «Den andre» er selve Dronninga. Med stor D. «Den andre» er vakker på så utrolig mange forskjellige måter. Jeg får alltid hjertebank når jeg ser henne. Der hun ligger og hviler. Bader seg i morgensolen som stråler inn fra Beisfjorden. Eller der hun pakker seg inn i tåke og dis så bare nesetippen er synlig.

«Den andre» er selve Fjorden. Den eneste. Hun forandrer seg fra dag til dag, fra årstid til årstid, men jeg er stadig like forelsket. Én dag kan hun være grå og vill, gå kvit. Den neste kan hun være stille og lys. Stråle. Stadig like vakker, uansett. Jeg knyttes sterkere og sterkere til henne.

Hun er sjelden varm, som oftest kald. Ja, iskald kan hun være., men jeg lar meg hele tiden friste til å bade i henne. Svømme og dykke under. På fine dager kan jeg se ned til bunnen, selv om hun er mektig dyp.

«Den andre» er selve Linken. Den som like gjerne kan være symbolet på den jeg tilhører med hele meg. Fjellet hun står på har kanskje ikke former som en kvinne. Mer som en kraftig Veslemann. Men likevel ikke helt.

Hun er hvit på toppen, og frodig og grønn lenger ned. Hun kan være enkel å bestige på varme dager, og krevende å ta seg ned fra på kalde og våte dager.

Jeg er hodestups forelsket i en annen, men «Den andre» er ikke en kvinne. «Den andre» er byen jeg bor i. Narvik. «Den andre» er Ofotfjorden, med sine armer inn imot Bjerkvik, mot Skjomen, mot Rombakken og Beisfjord. «Den andre» er Dronninga og Tøttatoppen og Førstetoppen. Og Novatind og Kugelhorn. «Den andre» er Øyjordtangen og Seines, Bjerkvik-stranda og Håkvikdalen. «Den andre» er Fagernesfjellet, med gondolen, Fjellheisrestauranten, tredjebakken og hele hopprennet. «Den andre» er der jeg hører hjemme.

Før jeg flyttet til Narvik hadde jeg egentlig ingen favorittårstid. Jeg syntes det var topp med sommer. Sørpå kunne den jo være ganske varm til og med. Jeg likte også våren, sånn helt i begynnelsen. Som regel kom den før påske. Men jeg klarte ikke velge en favoritt, for årstidene gikk liksom litt i ett. De kom, gikk. Sommer kom, sommer gikk.

I dag klarer jeg heller ikke å velge en favorittårstid, men det er ikke fordi jeg er likegyldig. Det er fordi Narvik og Ofoten kler alle så godt.

Før jeg kom til Narvik var jeg ikke flink til å være ute. På det verste var friskluften jeg fikk den jeg pustet inn om morgenen på vei fra husdøra til bilen. Jeg var selvsagt ute på tur innimellom, men jeg lot meg ikke friste mer enn nødvendig.

I dag klarer jeg ikke å la være å la meg friste. Hun drar i meg. Fjellene. Havet. Bergene og vikene. Når solnedgangen farger Fagernesfjellet oransje banker hjertet mitt ekstra hardt. Når solstrålene kaster skygger på Den sovende dronning stopper jeg opp. Når solstrålene blinker i Ofotfjorden med gapet ut mot Lofoten i bakgrunnen blir jeg ordløs.

I dag gleder jeg meg til vinteren. Til skiene skal fram og bakkene på Ankenes og i Fagernesfjellet skal føles og prøves for første gang igjen. Når trikkeskinnene legges på Herjangsfjellet, og bålrøyken fester seg i dunjakka rundt grillpanna på Trollhøgda.

Jeg gleder meg til våren. Som kommer snikende, kun avbrutt av nytt snøfall. Gjerne midt i juni. Og så brått er den der. Sommeren.

Jeg gleder meg til sommeren, til bading i Lillevika og krystallklart vann i Ofotfjorden. Altfor kaldt, selvsagt, men forfriskende og herlig. Jeg gleder meg til båtturer inn til Skjomen, og til å stoppe midtfjords og bare ligger der og duppe og se på fjellene rundt oss. Kjenne fjorden vugge meg. Jeg trives med å gå i genser midt på sommeren og å måtte trekke på meg ei jakke på kvelden. Jeg velger nordnorsk sommer fremfor Syden og 30 plussgrader, svette og klamme klær når som helst, alltid. Jeg er hjemme her og vil ikke bytte det mot noe.

I dag elsker jeg høsten. Det er blitt min favorittårstid. Skarp høstluft med varme solstråler, blikkstille hav, oransje trær og fjelltopper hvite med melis. Jeg kan sitte og se på at vinteren bokstavelig talt kryper ned over oss. Jeg kan gå ut og se på at frøken Nordlys forsiktig prøver sine første dansesteg på himmelen over meg. Jeg kan stå opp om morgenen og gå ut på trappa for å kjenne at mild høstluft er blitt en iskald vinterbrodd som brått tar tak i meg med begge hender og puster iskald luft rett i ansiktet mitt. Den første følelsen av at vinteren kommer. Ingenting føles så godt som det forfriskende kysset på kinnet fra fru Vinter.

Jeg er hodestups forelsket i en by, i fjordene og fjellene. Fordi hun er så vakker og innbydende, og så inkluderende og imøtekommende. Og da har jeg fortsatt ikke skrevet et ord om alle menneskene som bor her.

God høstferie!


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags